"Hun vil bestandig være min musikalske mor, mitt ankerfeste mot musikalsk totalhavari."

Takk, Inger!

Inger Prøis Andersen.  Foto: Evy Kavli

Ole Johannes Kosberg.  Foto: Privat

Leserbrev

Inger Prøis Andersen slutter som pianolærer i Rauma kulturskole. Hun har hatt jobben i nesten 40 år. Hvor mange elever har hun undervist? Hvor mange versjoner av Til Elise, Ballade pour Adeline og River flows in you har hun hørt?

40 år ved samme kulturskole….. Såpass mye har jeg undervist at jeg vet: Det er umulig å håndtere så mye virkelighet, så mange mutte tenåringer, så mange ødelagte klassiske perler uten å være drevet av en kongstanke. Jeg TROR Inger har tenkt at hun jobber med mennesker, mer enn hun jobber med musikk.

Piano undervises oftest en til en. På sitt beste er dette et fantastisk format.  Det KAN også være svært belastende for elev og lærer.  Pianoelevene i Rauma har fått komme til Inger. Så heldige vi har vært! En medfølende, mild musikkmisjonær har gitt av sin gode vilje, sine kunnskaper og sitt elskelige vesen i fire tiår.

Inger har ikke frontet de store arrangementene.  Det er bak en lukket dør, med ett åpent, ungt sinn om gangen, Inger har jobbet. Hun har garantert vært «den ene» viktige, trygge voksne for mange unge. Har hun fått nok anerkjennelse for dette arbeidet? Jeg er ikke sikker.

I åtte år var Inger mitt vindu mot den store musikkverdenen.  Sammen med henne ble jeg langsomt kjent med den vestlige musikkulturen. Jeg var ikke noe stort talent, kunne sjelden leksa mi til punkt og prikke.  Inger var like trofast og oppmuntrende uansett.  Det var umulig ikke å bli glad i henne.  Gradvis skapte hun en visshet i meg: Jeg skulle bli musiker.

Etter mange år som Ingers elev, måtte jeg videre. Andre lærere overtok. Inger forstod, støttet meg i det også. «If you love somebody, set them free…..»

De gangene jeg spiller godt, tenker jeg fremdeles: «Nå skulle Inger hørt meg!» Hun vil bestandig være min musikalske mor, mitt ankerfeste mot musikalsk totalhavari.

Et stort, viktig kapittel i Raumas kulturhistorie er over.  I min minnebok står kapittelet om Inger med gullskrift.  Heldige, velsignet, er vi, som har fått nyte godt av Ingers arbeid så lenge.