Leserbrev:

Adjø, Vågstranda

"Det er et samlet politisk miljø i Rauma som har hatt for lite oppmerksomhet om Vågstranda og Hjelvika"

- Men det var for lite, og det kom for seint, sier Per Vidar Kjølmoen. Bildet er tatt ved en tidligere anledning.   Foto: Per-Kristian Bratteng

Leserbrev

Hva er likheten mellom Vågstranda, Nordmøre og Norge i 1814?

I 1814, ble Norge igjen en nasjon etter flere hundre års union med først Danmark og så Sverige. 
Så skulle det drøye enda neste 100 år før fikk vår selvstendighet for godt i 1905. Langt raskere kommer det nok til å gå med grensejusteringa til Vågstranda og Hjelvika.

Jeg tror det er to faktorer som var avgjørende for at Norge tok opp kampen, og etter hvert vant sin selvstendighet, som egen nasjon. 
For det første må en ha en sterk felles identitet – som nordmenn. Den andre nødvendige faktoren, tror jeg, er en følelse av urettferdighet – at ikke svensker og nordmenn var like gode – at det var blitt et slags A- og B-lag. 

Og den følelsen var nok også til stede i fullt monn i Norge på den tida. Tenk bare på hvordan det må ha blitt oppfatta i Norge da Danmark ga bort Norge, nærmest som et krigsbytte til Sverige, etter at Danmark/Norge havna på feil side i Napoleonskrigene. Da skorta det nok både på samarbeid og samhold.

Også på Nordmøre har det etter hvert også oppstått en sterk følelse at man ikke er likeverdig – at det har blitt et A-lag og et B-lag. 
Nordmøre tapte kampen om et felles sykehus og etterpå har de også tapt flere andre interne kamper i Møre og Romsdal – for eksempel lokalisering av felles politimester. Da helseforetaket i april vedtok å legge ned fødeavdelinga i KSU, rant begeret over – og vi fikk en bunadsgerilja.
Også her er det to faktorene – en sterk felles identitet og følelse av urettferdighet til stede i fullt monn – konsekvensene er dårligere samarbeid og svekket samhold i Møre og Romsdal. Og også på Nordmøre har det dukket opp et krav om grensejustering – at Nordmøre skal bytte fylke til Trøndelag.

Jeg har vært fylkesleder for Arbeiderpartiet i drøye seks år, og jeg er folkevalgt på fylkestinget. Det jeg har jobbet mest med, er å prøve å få fylket til å henge sammen – legge til rette for godt samarbeid, bygge sterkt samhold. Utgangspunktet mitt er at jeg tror det er best, rent objektivt sett, for alle deler av Møre og Romsdal at fylket består – også for Nordmøre.

Men det er en kamp det blir stadig vanskeligere å vinne. En ting er at du er avhengig av at resten av fylket tenker på samme måte – og er litt kloke i måten de møter Nordmøre på. Så er man avhengig av at dem som sitter med makta gjør kloke vedtak – at man er villige til å høre, samarbeide og vise samhold.  Dessverre har det skorta litt på det i Møre og Romsdal. Konsekvensen kan i verste fall bli at Nordmøre går til Trøndelag og Møre og Romsdal forsvinner som eget fylke.

Nå finnes det en rekke gode, objektive årsaker til grensejustering for Vågstranda og Hjelvika – for eksempel Tresfjordbrua. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det tydelige svaret i spørreundersøkelsen også handler om noe mer.

Og akkurat som i Norge på 1800-tallet, og på Nordmøre i dag, finnes det en sterk felles identitet, og kanskje også en opplevelse av urettferdighet – at man tilhører et B-lag. Og så kommer spørsmålet om kommunetilhørighet opp. Akkurat som på Nordmøre gjelder det da å vise samhold og ta kloke politiske beslutninger – og akkurat som på Nordmøre har det kanskje skorta litt på det.

Vi har skolesaka, der flertallet i kommunestyret vel har hatt fem ulike syn på hvordan skolestrukturen i Rauma skal være i løpet av perioden. Til og med på nest siste møte i kommunestyret kom det opp et forslag til endring. Og hver gang disse spørsmålene kommer opp, så virvles det opp enda mer usikkerhet om framtida til dem det gjelder.  Og når disse tingene stadig kastes i lufta, og usikkerheten ligger der, så får det naturligvis noen konsekvenser.

Folk blir oppgitt, og det blir vanskelig å få til positiv utvikling og folketallsvekst på bygdene – noe vi alle egentlig ønsker. Og det er det lett for meg å si, som har vært imot denne politikken

Men det er et samlet politisk miljø i Rauma som har hatt for lite oppmerksomhet om Vågstranda og Hjelvika.

Da saka om grensejustering ble satt på spissen, forsøkte vi å snu oss. Vi laga til et felles opprop som alle, bortsette fra Venstre, var med på, og vi i Ap gikk ut og lanserte planene våre for ny skole i Måndalen.

Men det var for lite, og det kom for seint – og resultatet er at det med 99% sannsynlighet nå blir en grensejustering.

Det er som å bli dumpa i et forhold. Snart skal Vågstranda være sammen med noen andre – og jeg og vi andre i Rauma står igjen med ikke så mye annet enn selvbebreidelse for at vi ikke gjorde nok for å få forholdet til å vare.

For oss som blir igjen i Rauma tror jeg det er viktig å at vi tar lærdom av det som har skjedd. Mandag 13, mai arrangerte Rauma Arbeiderparti dialogmøte i Måndalen, og da hørte jeg for første gang grensejustering nevnt som en mulighet for Måndalen også. Det signalet må vi ta på største alvor.

1. januar 2021 må vi regne med at vil være Rauma være på sitt minste, både i areal og folketall, siden kommunesammenslåinga i 1964. Det vil være viktigere enn noen gang før å samarbeide godt, bygge sterke samhold og ta kloke politiske beslutninger.