Kronikk av Svein Kroken:

Min tur til Auschwitz

Min tur til Auschwitz gikk ikke med lasteskipet DS «Donau» som la fra kai i Oslo 26. november 1942. 532 jødiske fanger ble brakt om bord på skipet, fordelt på 302 menn, 188 kvinner og 42 barn.

Auschwitz: – Vi får håpe vi tar lærdommen fra Auschwitz, og grusomheten som skjedde, på alvor, og ikke minst videreformidler dette til kommende generasjoner, forteller Svein Kroken i denne kronikken. Foto: Privat  Foto: Privat

Leserbrev

Om bord i skipet ble flere fanger mishandlet av soldatene. Ved ankomst Tyskland gikk turen videre med tog/kuvogner til Auschwitz. Bare 9 menn av denne gruppen overlevde krigen.

Min tur til Auschwitz gikk en helg i mars med Norwegian fra Oslo til Krakow, der flyvertene gjorde alt for at jeg skulle ha en behagelig reise.

På min tur til Auschwitz ble jeg hentet på hotellet i Krakow og kjørt i en moderne minibuss til konsentrasjonsleiren Auschwitz 1. I leiren ble jeg møtt av en smilende polsk guide, hun snakket flytene svensk.

Det var en spent stemming når jeg gikk gjennom den berømte porten med «Arbeit Macht Frei» og tenke på de mange skjebner, der det som regel kun var en vei ut av leiren, gjennom pipen, som aske og røyk.

Det folk flest kaller Auschwitz, er to leirer tre til fire kilometer fra hverandre. Auschwitz 1 med sitt velkjente Arbeit macht Frei-skilt, ser nesten ut som et vanlig 50-tall borettslag med sine toetasjes murgårder med velholdte gangstier mellom.

Men det er bare til du begynner å lese på skiltene og får se rom fylt opp av barnesko, briller, kofferter med navn og adresse eller tonnevis av hår som er klipp av døde fanger.

'Dette gjør inntrykk, når du vet at dette er gjenstander som tilhørte fanger som skulle dø. Og du ser de doble elektriske piggtrådgjerdene, vakttårnene, galgene, krematorieovnene og torturredskapene.

Det var her nazistenes leger, deriblant den beryktede Josef Mengele, drev med groteske medisinske eksperimenter på utvalgte fanger, spesielt tvillinger og dverger.

Hver bygning eller blokk er nummererte.

Blokk nr. 11, eller dødsblokken, var isolert fra resten av leiren. Fangene som hadde gjort noe ulovlig ble ført hit. Noe ulovlig ville si å ta en pause i arbeidet, gjort noe som irriterte de tyske SS soldatene, eller bare hadde gull i tennene.

Alle vinduer i blokken var tettet igjen og veggene lydtette. Ingen kunne vite hva som foregikk der inne.

I den første etasjen var det mange forskjellige celler. Celle nr. 18 var en sultcelle. Der ble fanger som ble dømt til sultedøden plassert til de døde. Celle nr. 20 er helt avskjermet uten en eneste rute. Her er det helt mørkt og helt lufttett. Her ble fangene langsomt kvelt i hjel.

Celle nr. 22 er delt opp i fire ståceller som ble brukt til tortur. Inne i hver celle som var 90 x 90 x 190 cm store, måtte fire og fire fanger stå i flere timer, ja, kanskje dager.

Det var umulig å sette seg ned, altså ren tortur. Disse straffene var nøye planlagt av Hitler og SS, og det var egentlig bare en «unnskyldning» for å drepe flest mulig.

Flere tusen fanger som fikk dommen i dødsblokken ble kledt naken og tatt med ut til «dødsmuren» og skutt. Friske minneblomster fra besøkene legges ved dødsmuren hver dag.

Jøder, sigøynere, polakker og en rekke andre «uønskede elementer» fra alle deler av Europa ankom Auschwitz i kuvogner, de hadde reist i kuvognene under svært vanskelige forhold. Om vintere frøs fanger i hjel, om sommeren døde mange av varmen og mangel på vann under transporten

Guiden forteller at like innom porten, var det ved utmarsj til tvangsarbeide og ved retur inn til leiren, oppstilt et orkester som spilte, ikke for å underholde, men for at fangene skulle marsjere i takt.

Dette lettet arbeidet for de tyske SS- soldatene som skulle telle fangene. Når noen døde under arbeid, var det viktig at den døde ble båret inn i leiren igjen, av sine medfanger. Alle skulle telles på ut- og innmarsj, og antallet måtte stemme.

I block 27 kan vi lese lister. Drøye 4,2 millioner personer er gjort rede for! Lister som ser tettskrevne med navn, alder, hjemstedet, død. Flere tusen er ikke gjort rede for. Offisielt er det antydet til sammen 6 millioner.

Jeg forlater ikke Auschwitz umerket.

Kommandanten på Auschwitz, SS-oberstturbannfurhrer Rudolf Høss, hadde bolig i en villa like utenfor leiren. Han var den eneste av de ansvarlige som etter krigen, som en symbolsk handling, ble ført tilbake til leiren Auschwitz 1 og hengt for sine forbrytelser, i nærheten av gasskammeret. Galgen er slik plassert at han i dødsøyeblikket kunne se på sin tidligere villa og «sitt» gasskammer.

Den andre leiren, Birkenau, også kjent som Auschwitz 2, var tretti ganger større enn Auschwitz 1 og betydelig mer primitiv. Polakker som tidligere bodde på områdene i en omkrets av 40 km ble fordrevet fra området. SS ville ha en sikkerhetssone rundt leiren på 40 km, slik at ingen skulle være vitne til grusomhetene som ble begått mot menneskeheten i denne leiren.

Den ble i motsetning til Auschwitz 1, som opprinnelig var et fengsel for politiske fanger, bygget spesielt for å få en maskinmessig effektivitet i henrettelsene, med store gasskamre og krematorier. Her ankom de beryktede togene med jøder og andre «uønskede elementer» fra hele Europa, og tre-firedeler av dem, alle barna, eldre og svake, ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst.

Jødene «trodde» de skulle til omplasseringsleir for en periode. Straks dørene ble åpnet, haglet SS-vaktenes ordre og schæferhunder gjødde høylytt. SS-mennene bombarderte fangene med stokkeslag fra det øyeblikk de satte føttene på bakken, og jaget dem foran seg med kommandorop, mens hundene bjeffet og slagene haglet. Fanger som ikke reagert fort nok, ble sporadisk henrettet for å skape ytterligere frykt og sjokk.

Metoden virket. På kort tid samlet de ankomme seg i to rekker. Menn i den ene, kvinner og barn i den andre. Slangen av mennesker bevegde seg deretter raskt fremover mot «dødsrampen», der en SS-lege sorterte de nyankomne med et tydelig vink med tommelfingeren.

De arbeidsføre, fortrinnsvis menn og kvinner uten barn, ble sendt til innkvartering i leiren. Resten – gamle, sjuke barn, utviklingshemmede, barn og kvinner med små barn – ble dirigert rett til gasskammeret.

De som i første omgang unnslapp gasskammeret, bodde i kummerlige trebrakker med jordgulv, der temperaturene på vinteren kunne bli minus 40 grader og sommeren + 30 grader. De som var svakest fikk plass nede på gulvnivå, der rotter og mus hadde fritt spillerom. Hardt slavearbeide og mangel på mat, gjorde ofte at døden kom raskt til disse brakkebeboerne.

All bagasje som tilhørte fangene ble stående igjen på perrongen, de skulle jo bare dusje og hente bagasjen senere, trodde de. Så snart gasskamrene var fylt opp, ble all bagasje, ofte med store verdier, kjørt vekk av egne SS-soldater som tok seg av denne.

For å unngå panikk, ble de fortalt at de skulle bli dusjet. Alle hadde lyst på en dusj etter flere døgn under transport, og la trøstig i vei på det som senere ble kalt dødsveien.

Da hallen (gasskammrene) var full av mennesker ble dørene låst, lyset slukket og Zyklon B ble sluppet fra luker i taket. Vi står ved ruinene av gasskammeret. Guiden forteller at de var døde etter 20-30 minutter.

Når jeg på min tur til Auschwitz 2, går fra «perrongen» der togene stoppet i Birkenau og videre på «dødsveien» mot gasskamrene, en strekning ca 700 meter, kommer mange triste tanker, der forsvarsløse barn, kvinner og menn i en kø på flere hundre meter ble ført rett i døden.

Guiden vår forteller hele tiden og jeg forsøker å suge til meg mest mulig av det hun forteller. Hun forteller når vi står ved ruinene av gasskamrene ved utkanten av leiren, ble det laget til en heis fra gasskamrene, der likene ble heist opp, fem i hvert hiv. For så å bli bragt til en «mellomstasjon» der gulltenner, smykker og andre verdisaker ble revet av likene.

Deretter over til krematoriet som lå noen meter unna. Denne jobben var det jødiske fanger som måtte utføre, ofte heiste de opp sin far, mor, søster eller bror som var gasset i hjel. Fangene som hadde denne «jobben,» ble etter tre måneder skutt, for å slette alle vitner.

Nazistene utryddet opptil 10.000 mennesker daglig i Birkenau. Satt i perspektiv, en by med Moldes innbyggertall, ville vært utryddet i løpet av en et par dager.

Hvordan kunne mennesker behandle andre mennesker på en slik grusom måte? De som jobbet i leiren var jo vanlige tyske mennesker. Betyr det at vi alle kan bli så grusomme?

«Oss mot dem». Det var slik det startet. Vi får håpe vi tar lærdommen fra Auschwitz og grusomheten som skjedde på alvor og ikke minst videreformidler dette til kommende generasjoner.

Jødene var enkle å ta, de var flike forretningsfolk, de hadde verdier, det var misunnelse og de hadde ingen hær til å forsvare seg.

SS sprengte gasskamrene i januar 1945 og fjernet bortimot 300 trebrakker for å skjule hva som hadde skjedd her, men vaktårene og noen brakker står fortsatt. Leiren ble befridd av den sovjetiske armeen 27. januar 1945.

Det meste som er gjengitt i dette innlegget, er fortalt av vår utmerkede guide, noe fra litteratur som ble kjøpt i leiren.