Debattinnlegg

Noen refleksjoner om eiendomsskatt

"Jeg tror at det ikke finnes en eneste representant som ønsker at skatten skal økes."

Marco Scarfi  Foto: Per-Kristian Bratteng

Leserbrev

I siste kommunestyremøtet behandlet vi en interpellasjon om eiendomsskatt. Jeg ser på Facebook at noen mener at enkelte partier ønsker en høyere beskatning mens andre mindre. Inntrykket ved første øyekast ser korrekt ut, men hvis vi ser nærmere på denne saken, er situasjonen mye mer nyansert.

Jeg tror at det ikke finnes en eneste representant som ønsker at skatten skal økes. Vi vet alle at flere penger i lomma til folk flest betyr til syvende og sist flere penger tilgjengelige for samfunnet. Slike penger skaper et voksende samfunn. Samtidig kan vi ikke glemme at det vi gjør i kommunestyret er å få et budsjett i balanse. Vi må flytte noen poster fra en side til den andre, eller avgjøre om noe skal spares til fremtiden. For meg, som liker å lese om økonomibaserte teorier, er denne saken enda mer nyansert.

 Noen partier er tilhengere av nyliberalisme, mens andre er mer eller mindre nærmere Den østerrikske skolen (som i USA ser sin mest kjente representant i Ron/Raul Paul). Den siste er en skole som ønsker færre skatter og en mindre stat. Amerikanere sier ofte at beskatning er tyveri. Kanskje det, forrige uke leste jeg at Ronnie Coleman (ex mr olympia), måtte bruke alle millioner han hadde tjent gjennom årene for å betale sykehus behandling. Da tenker jeg: ønsker vi et samfunn som ligner mer på USA eller en stat som Norge (og Europa generelt), hvor vi får mer eller mindre gratis tilbud? Finnes det personer som betaler skatt med glede? Jeg tror at vi kan være enige i at det er menneskelig å ønske å samle mest mulig. Alle hadde svart som Ole Brumm: ja takk, begge deler. Men i livet er vi nødt til å velge. Å betale skatten er for meg mer eller mindre som å spise makrell i tomat: den lukter stygt, men er sunn. For å komme tilbake til samfunnsmodellene, vet vi at de fleste rike finnes i USA (når vi snakker om absolutte tall). 

USA er et mye større land enn Norge, og har mange flere innbyggere enn oss. Så når vi ser på antall millionærer og milliardærer per antall innbyggere, er det faktisk Norge som har de fleste i verden. Egentlig i de første fem plassene, med flest rike per innbygger, finner vi alle de skandinaviske landene. Alle disse landene har til felles at de har adoptert den nordiske modellen. Med dette i bakhodet, kan vi komme tilbake til hovedpoenget: eiendomsskatten. Har vi lyst til å betale eiendomsskatten? Svaret er nei. Burde vi betale den? Svaret er for øyeblikket ja. Skal alle betale like mye, kan vi differensiere, og gjøre den skatten mer sosial? Svaret er helst mer sosial. Hvordan? For eksempel med å øke bunnfradraget i tillegg til å sette eiendomsskatten ned til, for eksempel, 5 promille. Fem promille er ikke et tilfeldig tall, husk at fra neste år skal eiendomsskatten ned til maksimalt 5 promille uansett. Kan vi gjøre den skatten enda mer «sosial»? Vi håper det. Kan vi eliminere eiendomsskatten, nå som vi har balansen i null, og et ganske stort utbytte fra Rauma Energi? Jeg personlig hadde satset for en variabel rente, og med pengene spart hadde jeg satt ned eiendomsskatten.

Vi vet at det finnes mange personer som strever, og hadde fortjent en mye lavere byrde. SV ønsker spesielt å skjerme de som har minst, men er enig i at eiendomsskatten skal reduseres. Hva da skal vi redusere i balansen for å kompensere den lavere kommuneinntekten da? Det vet vi ikke enda, det skal diskuteres i mai. Mitt svar for øyeblikket er at jeg fortsetter å spise makrell i tomat.