Utgått på dato

Alt går ut på dato nå for tiden, særlig om sommeren. Pålegget går ut på dato, melka går ut på dato osv., og nå ser det samme ut til å gjelde også bygg, og jeg begynner å føle på at det kanskje også gjelder for min egen del.

Gjennom de siste sommerukene har jeg med et vist vemod og også litt dårlig magefølelse, registret rivingen av Voll omsorgssenter. Gamleheimen, og etter hvert Voll omsorgssenter har i mitt hode vært både bautastein og landemerke i bygda vår, og det er nesten uvirkelig at tiden nå var moden for å rive og fjerne disse byggene som har betydd så mye for så mange gjennom relativt lang tid.

Alt har sin levetid. Det gjelder vel også for bygg, i stor grad, i hvert fall til bygg har blitt så gamle at de skal tas vare på, for enhver pris. Den nyeste delen av Voll omsorgssenter, - største delen av bygningsmassen er vel ikke særlig mer enn 30 år gammelt, og det er jo ikke særlig gammelt når man snakker om levetid for bygg av denne standard.

Jeg var selv sterkt involvert i byggingen av Voll omsorgssenter som ansvarlig leder av entreprenørfirmaet Måndalen Bygg AS som hadde entreprisen for nybygget og rehabilitering. Det var dessuten min far, Arne Moen, som stod for byggingen av Voll aldersheim, eller gamleheimen som vi kalte det. Det er mulig det påvirker mine følelser for bygget.

Det er flere innfallsvinkler mot denne problemstillingen. Som entreprenør stiller jeg meg spørsmålet; Gjorde vi virkelig så dårlig arbeid, og brukte vi virkelig så dårlig materialer at bygget skulle være modent for rivning nå?  I mitt hode er svaret nei, men jeg skjønner at det kunne være behov for både vedlikehold og renovering.

Var man så veldig misfornøyd med bygningsmassen og måten bygningen har fungert på? Jeg har ikke klart å fatte det. Tvert imot, mange fra bygda, og noen sterkere enn andre, engasjerte seg for å bevare byggene, og ikke minst er eldste delen med kjøkkenet som har vært selve hjertet i omsorgssenteret og kilde til mye trivsel og glede. For øvrig er det også mitt inntrykk at Voll omsorgssenter kan smykke seg med det beste ryktet, der både beboerne, betjeningen og de pårørende har vært stort sett svært fornøyd med forholdene. I den sammenheng må vi huske på at slike bygg har «sjel» og det sitter mye historie og følelser i veggene på et slikt bygg som blir borte med rivningen, og som ikke uten videre lar seg gjenskape i et nytt bygg, - i hvert fall ikke over natten.

Det er også en miljømessig side ved dette, som vi har fått demonstrert de siste ukene. Er det riktig å bruke så store resurser og så mange penger,   ( jeg vet ikke hvor mye) på å plukke fra hverandre de forskjellige bygningsmaterialene for å fordele det i forskjellige konteinere for i neste omgang å kjøre det rund om i halve Europa for gjenvinning, av et så relativt nytt og moderen bygg? I denne sammenheng kan det være fristende å peke på at langt fleste byggene hvor det bor og lever folk, både i Måndalen og i kommunene og i  landet  for øvrig er både gamle og til dels mye eldre enn bygget som nå har blitt revet på Voll. Jeg bor selv og klarer meg meget godt i til dels mye eldre enn byget som nå blir revet på Voll. Jeg bor selv og klarer meg meget godt i et bygg som i utgangspunktet ble bygget for mer enn hundre år  siden, men som selvsagt har vært renovert og tilpasset tiden flere ganger.

Det er også et paradoks, at skal en «vanlig mann» foreta seg noe i forhold til bygging eller rivning eller andre ting som kan ha betydning for miljø på en eller annen måte i forhold til lov og forskrift, så er det ikke måte på byråkrati og regelverk som skal tilfredsstilles, men når det offentlige selv finner på ting så ser det meste ut til å løse seg med et pennestrøk.

Har man så virkelig råd til det som nå gjennomføres? Etter nettopp å ha flyttet inn i  det som etter sigende skal være et av landets flotteste helsehus til ca. 400 millioner, der byggeregnskapet enda ikke er avsluttet, og samtidig ruste opp kommunesenteret i hundremillioners-klassen. Har man funnet en utømmelig kilde, eller kommer det en blåmandag?

Etter det jeg forstår så er man i gang med lignende planer, både for barnehage og skole i Måndalen, og skal samme praksis legges til grunn for øvrige bygningsmasse i kommunen så kan jeg ikke forstå annet enn at man, bokstavelig talt, forholdsvis snart vil møte veggen.

Når jeg tenker etter så er jeg kanskje bare glad for at jeg etter hvert føler meg litt utgått på dato. Det er godt å kunne lene seg litt tilbake og bare være litt kritisk til det som foregår og ikke delta selv.

For oss som er på vei til å bli blant de eldre håper jeg at det nye Voll helsehus eller hva det nå skal hete, blir fantastisk flott og bra på alle måter, og ikke minst har sjel, slik det gamle bygget hadde.

Til de som står for planlegginga og gjennomføring vil jeg si; Dere har en god del og strekke dere etter. Lykke til!