Jeg har lyst til å ta dere med på en kort reise om mitt første fallskjermhopp. Siden jeg kom til Isfjorden for å oppleve naturen og det unike vi har rett utenfor døren har jeg sakte men sikkert utfordret meg selv litt og litt. Har gått fra å være en landkrabbe til å begynne å bestige fjell og henge i tau. Nå er altså tiden inne for å finne på noe nytt. Hva med et fallskjermhopp? Jeg har jo begynt å stole på klatretauet… Det er jo nesten det samme, er det ikke? Om du faller ned fra 50m eller flere hundre meter ender det vel med det samme. Så da er det bestemt. Kjører på og satser på at jeg klarer å bikke ut av luka. Forberedelsene er i gang og spenningen varierer fra dag til dag. Føler at jeg har kontroll til tider og brått er dagen der. Sola skinner og vi tar av fra Molde lufthavn. Retningen går mot hjemtraktene i Rauma. Vi bygger fort opp høyde og jeg liker ikke helt det jeg ser ut vinduet. Det er vel ikke noe muligheter for retrett nå? Etter 20-25 minutter står jeg klar i døra og de vil jeg skal ta sats. Lang der nede skimtes Åndalsnes og litt av Isfjorden. Brått kom det tanker om at jeg skulle sjekket utstyret en gang til. Men nei her er det ikke noe kjære mor, ut med deg. Da kom følelsen av noe jeg aldri før har opplevd før. Jeg bikket kanten og kjente adrenalinet rase rundt i kroppen. Det tok et par sekunder før det kjentes kontrollert og nervene roet seg litt ned, endelig ingen vei tilbake. Etter hvert som farten økte på kunne jeg kjenne noe irritere i mitt høyre øye. Det virket som om det var et lite hull i brillene og det kom inn en luftstråle. Det var ikke ubehagelig men irriterende når jeg nå endelig hadde hoppet og skulle nyte dette til det fulle. Brukte et par sekunder på å vurdere om det var noe jeg kunne gjøre noe med, men nei denne turen skulle nytes. For en herlig opplevelse å ligge der i godt driv mot bakken og følte meg fri som fuglen. Det var mye bedre enn jeg noen sinne hadde forestilt meg. Mens jeg lå og følte en lykkerus begynte brillene å sprekke. Hva hvis brillene ryker? Og vips så var de borte. Panikken steg da jeg nå så mindre og mindre. Det svei i øynene og tårene sprutet. Nei på tide å avbryte dette NÅ! Legger hånden på ryggen og tar etter løkka som jeg hadde trene på så mange ganger. Men nei ingen sekk å finne…... Panikken tok nå fullstendig overhånd. Jeg innser raskt at dette vil ende stygt. Hva gjør jeg nå? Prøve å nyte mine siste sekunder eller gjøre en iherdig innsats for å overleve? Stemmene i hode begynner å krangle og jeg blir veldig usikker. Det kan jo umulig gå bra, så hvorfor ikke nyt resten før det smeller. Alternativet er kanskje å sikte på taket til det nye tindesentere som heller så fint ut mot sjøen? Kunne dette bremse nok til å overleve sammenstøtet vannflaten? Jeg må jo prøve, hvis ikke er det jo slutt. Kursen blir justert og det var nå et bitte lite håp, men innså fort at dette er ønsketenkning for nå streiket synet helt. Hadde det ikke vært for det forbaska hullet!! Uten syn er det umulig å vite hvor i lander og enhver mulighet til å overleve er borte….
Mitt hopp er selvfølgelig bare en metafor og innledningen til noe helt annet. Jeg har i den siste tiden fått med meg diskusjonene om cruisetrafikken som er sterkt voksende i alle havner i Norge. Målene er skyhøye hos alle turistdestinasjoner og politikere snakker fram og tilbake om virkningen og hvilken påkjenning dette er for kloden. Det har blitt uttalt at dette er som å tisse i buksa på en kald vinterdag, men her er jeg helt uenig. Tisser du i buksa tørker det nok opp igjen. Tror heller jeg sammenlikner utviklingen i cruiseturisme med mitt fallskjermhopp. Vi vet at det er store utslipp fra disse skipene både i havet og lufta. Ingen har helt oversikten over hva konsekvensene blir og de er i alle fall ikke enige. Ser vi til Østersjøen er den på vei til å dø ut pga. utslipp. Landene rundt prøver å få til en avtale men de blir ikke enige og tiden går.
Kikk litt rundt deg neste gang du er ute og reiser, det er ikke mange steder igjen med rene elver og sjøer når du kikker litt nøye. Alle vet vel hvor vanskelig det er å kutte drastisk en gang i fremtiden? Vi er faktisk akkurat der nå, når det gjelder oljen vår. Oljen er blitt altfor viktig for oss til at det er noen tør å kutte. Vi må nok innse at dette hoppet vi nå starter kanskje ikke kommer til å bli helt slik som vi trodde. La oss bremse litt så vi ikke overlate dette hoppet til en generasjon som ender med å ta over i det øyeblikket de finner ut at skjermen, den glemte vi. Jeg sier ikke at vi ikke skal hoppe, men vi må sørge for at dette blir et opplevelsesrikt hopp også for de generasjonene som kommer.
Noen nøkkeltall:
Norge hadde 1809 anløp i 2016. (antatt økning på ca. 2,5-3% pr år, Innovasjon Norge)
Totalt utslipp fra cruise ca. årsforbruket til 500.000 biler. (basert på Vestlandsforskning som grunnlag pr båt)
3 millioner person- og varebiler (2016 tall fra SSB).
2,3 milliarder i inntekter fra cruisetrafikk (2016 tall fra SSB).
24-25 milliarder i inntekter fra kun lakseoppdrett i Norge (2016 tall fra Dagens Næringsliv).
18,2 milliarder i førstehåndsverdi fra fiskeri langs kysten (2016 tall fra SSB).
På nyhetene her om dagen snakket de om våre eventyrlige muligheter innen tang og tare. Er vi heldige vil dette og fiskeoppdrett være Norges nye oljealder. Er vi virkelig så egoistiske ovenfor våre kommende generasjoner at vi setter kyst, fjorder, fiskebanker og annen natur på prøve for litt over 2 milliarder i cruiseinntekter? Vi vet jo at dette er særdeles skadelig….
Enkle tiltak innenfor loven kan være: (inntil drivstoffkrav/utslipp/land strøm er på plass)
Maks antall passasjerer pr dag.
Endre/øke havneavgiften pr anløp for å stimulere lengre liggetid / og mindre antall anløp.
Ikke reklamere for norske turistattraksjoner via cruise, men heller bruke pengene på annen turisme.
Når kommunen normalt legger langtidsplaner er det ofte lange behandlingstider med høringer, utredninger osv. Hvorfor bruker ikke kommunen samme modell når slike viktige valg gjøres?
Eller skal dette ansvaret nå flyttes over til Romsdalen AS?
Ønsker Raumas befolkning at vi skal få 100-200 cruiseanløp på Åndalsnes pr. år?
Håper dette ga deg en vekker slik at vi sammen kan gjøre gode valg for fremtiden.
