Heike Bretschneider forteller åpenhjertig om sitt livsprosjekt i ei bok hun nylig har gitt ut på eget forlag. Livsprosjektet strekker seg over seks år og starter i den østlige delen av Tyskland, der arbeidsledighet og dårlige framtidsutsikter, starter en tankeprosess om å flytte.

At det blir Norge og Rauma styres delvis av tilfeldigheter. Men det blir altså Rauma i 2007. En kommune som har gjort seg offentlig synlig med sterke ønsker om at flere skal komme flyttende til, og at arbeidsinnvandrere skal gi viktige bidrag til folketallutvikling, elevtall i skoler og barnehager og et fargerikt og flerkulturelt miljø.

Vi har lenge sett at vi er totalt avhengig av arbeidsinnvandringen vi har hatt, både til Rauma og landets ellers. Fødselstallene holder på ingen måte tritt med dødstallene. Målet om 7.500 innbyggere i Rauma er derfor et skudd i løse lufta om vi ikke sørger for at de som kommer hit, blir værende her.

Heike Bretschneider bor her fortsatt. Men hennes historie må vi lytte til. Hun skjuler ikke fortvilelse, lengsler og tunge tårer i beskrivelsen av integrasjonsprosessen i Rauma. Hun skjuler heller ikke kulturmotsetninger, språkutfordringer og mangelsen på sosiale nettverk.

Dette skriver altså ei dame som kommer fra Tyskland. Ei dame som jobber som gaid på busser og skip, eller på en bensinstasjon og som til de grader er utadvent. Dette skriver ei innvadrerkvinne som til og med ser ut som om hun kunne være norsk.

Integrasjon skjer i møtet mellom mennesker, sier Raumas «intregeringsminister» Ane Marte Almås Hammerø. Og hun utforder hver og en av oss. Det gjør også Heike Bretschneider når hun forteller oss at mentalt så har det å flytte til Rauma tatt seks år.

At det ennå ikke finnes statistikk og lokal forskning på innflytterarbeidet til Rauma, er både forstemmende og urovekkende. Det er på tide at vi vet hva vi gjør riktig og ikke minst hva vi kunne ha gjort bedre. Heike Bretschneider har ei viktig stemme og noen må invitere hennes stemme til å høres bedre. Snart kommer også de første flyktningene.