På relativt kort tid har jeg rukket å bli overrasket relativt ofte. Det slår meg like hardt i ansiktet, hver gang, når det tikker inn en melding, mail eller telefon hvor avisa får kjeft for å gjøre jobben sin.

Det er feil å kritisere, får vi høre. Vi må ikke være slemme mot hverandre, blir vi fortalt. Rauma er en så liten kommune, at vi må passe på hva vi sier for ikke å tråkke noen på tærne eller fornærme. Dette må avisa huske på, ta til seg og etterleve.

Nei, vi må ikke det.

Her har mange en feilaktig forståelse av rollen vi er satt til å fylle.

En lokalavis er ingen kosepute. Ja visst skal vi skrive om blomsterbutikkåpningen på Alti, eller når skøytebanen i Isfjorden er preparert for vinteren. Vi skal stille opp og høre på nyttårskonserten, og gå ut med en sak om det nye hyttefeltet på Prestsetra. Men vi må også skrive om det som sårer og irriterer. Vi må tørre å brenne oss.

Det å drive en lokalavis, er ingen popularitetskonkurranse. Vår jobb er å være en informasjonskanal. En budbringer av nyheter, på godt og vondt, som setter søkelyset på det som skjer i samfunnet vårt. Vi rapporterer, opplyser og gjengir ved hjelp av penn og papir. Vi lager ikke nyhetene.

Vi trykker heller ikke «avpubliser» eller «slett artikkel» når vi får en telefon med en «beskjed» om at artikkelen er for negativt vinklet. Det er ikke sånn det fungerer. Og jo større inntrykk vi får av at noen har noe å vinne på at saken ikke kommer på trykk, jo større grunn har vi for å publisere. Det er realiteten.

I Norge har vi pressefrihet. En essensiell del av ytringsfriheten som gjør at vi – som et redaktørstyrt medium – kan trykke det vi selv ønsker, uten inngrep fra stat, offentlige institusjoner eller privatpersoner. Vi har hundre prosent eierskap og råderett over eget innhold, og lar oss ikke styre av eksterne faktorer.

Rett før helga opplevde vi en aldri så liten mediestorm, spesielt i vårt eget kommentarfelt på Facebook. Det var ikke måte på hvor trist dette var, det vi skrev om. Lavmål, ufint, karakterdrap og tynn suppe var ord som gikk igjen.

Men basert på engasjementet dere viste, er det ingen tvil om at det er nettopp disse sakene vi må fortsette med. Lesertallene, og tida dere brukte på dem, var skyhøye.

Sakene engasjerte, helt inn til hjerterota. De problematiserte, polariserte og skapte debatt. Og da har vi grunn til å være fornøyde.

Da har vi utført samfunnsoppdraget vårt.

Trond A. Alund, redaktør