For to uker siden skrev vi om tre 30-40-åringer som ble bønder den 1. januar i år. Tre familiebruk har gått i arv og tre «unge» bønder tar landbruket i Rauma inn i framtida. For landbrukskommunen Rauma betyr det både arbeidsplasser og betydelige ringvirkninger til lokalsamfunnet.

Vi mener de tre unge bøndenes valg gir en signaleffekt som bør bli lagt merke til. De tre påtar seg et forvaltningsansvar av et ikke ubetydelig stykke Norge som vi alle har glede av. De tre går dessuten inn i ei næring som må vernes om med politiske prioriteringer og med forbrukeres solidariske prioriteringer og holdninger.

For vi trenger mat også i framtida. Under tre prosent av Norges areal er dyrka jord og vi er blant landene i Europa som har minst dyrka jord per innbygger. Vi må derfor styrke matsikkerheten og vi må øke sjølforsyningsgraden som i dag er historisk lav og helt nede på rundt 40 prosent. Internasjonal uro, befolkningsvekst og klimaendringer aktualiserer dette mer enn noen gang.

Tre unge bønder utenfor Åndalsnes kan vel ikke gjøre noe med Norges matsikkerhet? Jo, de kan faktisk det. For vi skal ikke kimse av signaleffekt og smitteeffekt. De tre tar nå på seg en bit av et kollektivt ansvar som bør beæres og belønnes i langt større grad enn vi har sett de siste åra vi nå har lagt bak oss.

Tidligere statsminister Kåre Willoch har sagt: «Poenget er at det må være mulig å øke matproduksjonen her i landet om det blir knappere mattilgang i verden.»

For å greie det må også gardsbruk i Rauma gå i arv eller selges. Dyktige folk må være i yrket der jorda finnes og driftsapparatet må være intakt og ikke ligge brakk i nedgrodd krattskog.

Derfor står bøndene Anna, Stein og Roar Inge som lysende og verneverdige eksempler. De produserer maten vår, de tar vare på landskapet vårt og de viderebringer ikke minst livsviktige tradisjoner og kunnskap.