Skrevet av Falk Daniel Øveraas, Samfunns- og myndighetskontakt Gadus Group AS
Etter forespørsel fra Åndalsnes avis om å svare på to sitater fra den nylig publiserte risikorapport for norsk fiskeoppdrett, svarer Gadus Group følgende Havforskningsinstituttet:
"Det største problemet er trolig at oppdrettstorsk rømmer eller kommer til å gyte i merdene. Dersom rømt torsk og egg sprer seg i lokalmiljøet, kan den utvikle seg til kjønnsmoden fisk som gyter sammen med villtorsk. Det vil over tid påvirke genene til kysttorsken.»
Svar: I årets risikorapport for norsk fiskeoppdrett er for første gang torskeoppdrett tatt med som et eget kapittel. Vi registrerer at Havforskningsinstituttet har foreslått en streng tilnærming til videre vekst for norsk torskeoppdrett. Når det gjelder kunnskapen kapitlet er basert på er, også HI selv klare på at det på flere områder er manglende akademisk dokumentert kunnskapsgrunnlag på forbedringene som er observert de siste 10 årene som følge av fremgangen i avlsarbeidet. De har derfor ikke kunnet vektlegge det i sine konklusjoner, i like stor grad som forskningen utført basert, på forrige runde med torskeoppdrett. Vi og hele torskenæringen har vært veldig positive til å stille erfaringstall fra nyere tids oppdrett av torsk tilgjengelig for HI, men grunnet en stram tidslinje i prosjektet har de ikke kunnet bruke tid på å validere dette, men måtte basere seg på tidligere kunnskapsgrunnlag.
Vi ønsker derfor å presentere det vi nå observerer av biologiske resultater på vår oppdrettstorsk, og håper også å kunne ha en god dialog med HI på å også få dokumentert dette i akademiske tidsskrifter slik at det kan danne grunnlaget for deres fremtidige anbefalinger.
På vårt første anlegg i Davik registrerer vi følgende: Svært lav gonadeutvikling (kjønnskjertler) som følge av lysstyring, lite rømningsatferd, ingen sykdom, svært lav dødelighet og god tilvekst. Disse observasjonene (sammen med tilsvarende observasjoner fra andre torskeoppdrettselskaper) har vi invitert HI ved seniorforsker Pål Arne Bjørn til å ta med i rapporten som nå er lansert, tilbakemeldingene var at dette ikke var mulig på grunn av tidsfristen for publiseringen. Vi mener det er svært krevende når HI har kjennskap til nye resultater fra næringen, uten at de ønsker å dokumentere dette. Når vi eksempelvis kan vise til den lave utviklingen av gonade / kjønnsmodning i merd sammenlignet med forrige runde med torskeoppdrett (som HI sitt kunnskapsgrunnlag baserer seg på), betyr dette i praksis at man legger til grunn historiske tall for en risikovurdering som skal regulere næringen nå 10 år senere.
Samlet sett er vi selvsagt positive til at HI har inkludert torsk i sin risikorapport, samtidig synes vi det er uheldig at HI har latt være å hente inn ny kunnskap fra næringen. Vi er positive til at HI anbefaler en videre vekst i næringen, men i et forsvarlig tempo. Det er vi også enig i, og vi ser frem til å fortsette arbeidet sammen med HI for økt kunnskapsinnhenting og håper at de til neste risikovurdering vil besøke våre anlegg.
"Når produksjonen av en oppdrettsart øker, tilsier all erfaring at også sykdomssituasjonen vil endre seg. Vi må derfor anta at også oppdrettstorsk vil møte utfordringer med sykdom i takt med økt produksjon, sier Bjørn.»
Svar: Når det gjelder sykdom er det i første omgang opp til Mattilsynet å regulere kravene som stilles til næringen, for å sikre at de er strenge nok. Samtidig er det opp til næringen å proaktivt gjøre nødvendige tiltak for å unngå sykdom. Sykdomsbildet på torsk er i dag mer oversiktlig enn det man observerer hos laks, og de primært tre vanligste sykdommene for oppdrettstorsk er vibriose, furunkulose og francisella. All oppdrettstorsk i Gadus vaksineres mot vibriose og furunkulose, og det gjennomføres PCR testing av rogn og yngel på flere stadier for å ta ut individer med risiko for å utvikle francisellose, og for å sikre at det ikke settes ut fisk i sjø med påvist sykdom. I tillegg har Gadus et høyt fokus på fiskevelferd og en redusert produksjonstid i sjø for å ytterligere ta ned risiko for sykdom. Vi opererer med lav tetthet i merder, benytter lange brakkleggingsperioder mellom utsett (fra 3 måneder og opp mot 1 år), unngår å blande fisk fra ulike generasjoner og avlsmateriale på samme lokalitet, samt gjennomfører en rekke andre tiltak som er med på å minimere sannsynlighet for sykdomsutbrudd og påfølgende potensiell smitte til villfisk.
