REVELJEN gikk klokka 04.00 heime hos meg en dag i forrige uke. Jeg var heldøgnsansatt bestefar for tre barnebarn. Den minste på ett og et halvt år hadde drømt ett eller annet som skremte. Bestefars nattlige skritt over loftsgolvet var raske. Det var to andre som ikke måtte bli vekt.

STARTEN på Bæ, bæ lille lam og noen forsiktige klapp på kinnet, var det som skulle til. Det tok bare noen minutter før den minste igjen var i drømmeland. For bestefar, derimot, tok det godt over en time. Planleggingen av dagen hadde nemlig allerede begynt og klokka var stilt på litt over seks.

«I MÅ TISSE» ropte nummer to, like før klokka seks. Vekkerklokka var allerede overflødig. Skrittene var like raske og hysj, hysj. Det var to andre som ikke skulle vekkes. Vi hadde fortsatt en halvtime som burde nytes under ei varm dyne. Men femåringens hardhendte behandling av baderomsdøra satte en effektiv stopper for den drømmen. Plutselig var vi tre som hadde startet dagen med full energi og klokka viste ti på seks. Ute var det februarnatt og totalt mørke.

BESTEMOR var borte. Mamma og pappa skulle endelig få seg en tredagers i Bergen og det var ikke lys i nabohusene heller. Det var bestemt at det skulle være bestefar og verdens tre vakreste barnebarn i tre døgn fra tirsdag til fredag. Morgentimene var starten på et 24-timersansvar som inkluderte mat, klesvask, fritidsaktiviteter, skole, barnehage og legging.

SKOLEJENTA ble vekket litt før sju. Nisteboksen var allerede smurt og et rødt eple fikk akkurat plass i boksen. Det var beregnet til SFO etter skoletid. I meldingsboka ble det skrevet beskjed om at hun ikke ville bli hentet, men skulle ta skolebussen heim. Bestefar skal vente ved vegen når bussen kommer litt før halv tre.

MEN først må hun ta bussen til skolen. Siden de nærmeste naboene er borte, er det uaktuelt at sjuåringen skal stå aleine i vegkanten i februarmørket. Avtale er gjort dagen før om at hun kan kjøres til klassekamerater som venter på bussen i nabobygda. Vi beregner å være ute av huset halv åtte, skolejenta i framsetet og de to andre i baksetet klargjort for barnehagen.

– BÆSJ, sier den minste og lager korte pustelyder. Hun markerer at det lukter. Han i midten skjønner at det blir mer tid til legoklossene og tar av seg ytterjakka. To av oss er på veg til badet for å vaske ei rumpe som egentlig allerede var nydusjet. Klokka passerer halv åtte. Fem minutt seinere er vi igjen klar for bilen, og en halvtime seinere er alle tre plassert for de nærmeste seks, sju timene.

FØRSTE morgen av tre, er i boks. Bestefar er på veg heim til litt rydding, den første kaffekoppen for dagen og en dusj. Han skal ikke på jobb en gang. Han har tatt seg tre fridager i anledning heldøgnsjobben. Han vil ha tid til å lage heimebaka brød og har ikke lyst til at det skal være Grandiosa eller Fjordland. Formiddagskaffen smaker godt.

KJÆRE aleneforeldre! Jeg beundrer dere. Dere gjør en formidabel innsats i et samfunn som krever mye. NHO-direktør, Kristin Skogen Lund, vil at dere skal jobbe mer og gir dere dårlig samvittighet. Dere kommer dårlig ut på Nav-statistikker og dere blir stigmatisert av politikere for unnasluntring og latskap, parallelt med utrykte ønsker om at dere skal sette flere barn til verden fordi vi trenger befolkningsvekst.

CARL I. Hagen og meningsfeller som sjikanerer dere i den offentlige debatten, bør holde stilt. De ikke vet hva de snakker om.Jeg vet i alle fall litt etter tre døgn. Men jeg hadde ferie fra jobben og jeg har verdens aller fineste og snilleste barnebarn.

Stein Siem

redaksjonssjef