Dette leserinnlegget er skrevet av Svein Kroken.

Min historie starer med min årlig helsekontroll hos fastlegen rett over nyttår.

1 uke etter kontrollen tok fastlegen kontakt og anbefalte meg å ta en ny prøve, da det var noen verdier som ikke var bra.

Nye prøver ble tatt, når svaret var kommet tilbake, ville min fastlege ha meg til utreding for kreft.

I ettertid er jeg veldig takknemlig for at min fastlege reagert raskt, og fikk meg til utreding.

Hadde noen sagt til meg før jul at jeg skulle bli en «gjenganger» på Molde sjukehus, Kristiansund sjukehus, St. Olav, Trondheim og Orkanger sjukehus, ville jeg rett og slett ikke trodd det. Jeg følte meg frisk.

Min kreftutreding skulle gjøres ved Kristiansund sjukehus.

MR - undersøkelsen ble gjort ved Molde sjukehus.

3 uker etter turen gjennom «trommelen» i Molde, var turen kommet til selve utredingen ved Kristiansund sjukehus.

Jeg og Grete reiste fra Åndalsnes tidlig på morgenen til Kristiansund sjukehus.

Etter noen minutter ble jeg ropt opp og jeg gikk ned trappen til legekontoret. Der ble jeg møtt i gangen av en hyggelig sjukepleier som med et stort smil ønsket meg «velkommen til oss»

Jeg var engstelig, engstelig for undersøkelsen, og engstelig for hva som ble utfallet av undersøkelsen. Mottakelsen var et 5 stjernes hotell verdig.

Legen kom inn til oss, sjukepleieren og meg, hilste og fortalte hva som nå skulle skje i denne utredingen, jeg hadde på forhånd hørt redselshistorier om skudd i endetarmen og det som verre var.

Det ble gjort klart for undersøkelser, legen forklarte at det skulle hentes ut 10 vevsprøver. Jeg ble advart, nå kommer det første skuddet, skuddet kom, og jeg skvatt flere cm opp fra benken. Jeg har bevart barnetroen, mellom skudd 1 og 2 ba jeg en bønn til vår herre, dette ga meg en indre ro, jeg var ikke redd lenger og skuddene ble avfyrt i tur og orden. MR-bildene mine viste ingen tegn til kreft beroliget legen meg.

Prøvene ville nå bli sendt inn til laboratoriet og det vil gå 4 uker før vi fikk svar tilbake.

Ny innkalling fra Kristiansund sjukehus dukket opp etter 4 uker og dato var satt for en ny undersøkelse og svar på prøvene.

Jeg og Grete møtte opp ved sjukehuset i Kristiansund, Grete var nok den mest optimistiske av oss, jeg var mer avventende.

Straks ble jeg ropt opp og inn på legekontoret, der sjukepleieren møtte meg og Grete like flott som ved siste besøk.

Legen kom inn fra en sidedør hilste og kremtet, noen ganger er vi nødt til å gi våre pasienter en dårlig beskjed, en slik beskjed må jeg gi deg nå Kroken. Du har kreft, aggressiv kreft.

Jeg svelget og svelget, så på Grete og svelget igjen. Jeg ble litt forundret over meg selv, jeg tok det forbausende rolig, der og da. Ikke bare kreft, men aggressiv kreft, jeg skjønte at dette ble en utfordring.

Så tok legen ordet og fortale meg hvilke behandlingsformer som var aktuelle.

Jeg hadde allerede bestemt meg for behandlingsform, men ville jeg høre hva legen mente, først må du velge, sa legen, det er ditt liv.

Dersom jeg får operasjon, velger jeg operasjon, som kirurg støtter jeg deg i det valget, var svaret fra legen.

Deretter ble papirer og søknad om operasjon sendt over til St. Olav sjukehus i Trondheim. Det ble antydet en ventetid på 4 til 5 uker. Det skulle bli mer.

Etter ca. 2 uker kom det brev med innkalling til samtale/møte med kirurgen. Vi reiste opp St. Olav. Når vi satt og ventet på å bli oppropt, kom det inn i gangen en kar i hvit frakk, som så utrolig hyggelig ut og ropte opp navnet mitt. Jeg tenkte med en gang, håper det er han som skal opererer meg, han var midtveis i livet og sikkert full av erfaring tenke jeg. Vi fulgt etter inn på legekontoret og satte oss ned. Mitt første spørsmål var «dersom jeg får operasjon, er du som skal opererer meg? – Sannsynligheten for det er nok stor.» Igjen fortalte jeg at jeg er redd, da parerte legen/Kirurgen Halvorsen raskt, vi har allerede bestemt at du får operasjon, jeg forstår at du er engstelig, men jeg har operert flere hundre og ikke mistet noen. Vi skal passe godt på deg. Deretter gikk kirurgen gjennom min situasjon, siden jeg hadde aggressiv kreft ble jeg fortalt hvor stor operasjon jeg måtte gjennom og konsekvenser av operasjonen. Kirurgen antyde operasjon rette over påske, da ses vi igjen sa jeg, neste gang vi ses, så sover du sa Kirurgen og smilte.

Perioden mellom besøket på St. Olav og når jeg fikk vite dato for operasjon ble vanskelig for meg. Om natten når jeg skulle sove kom «nattevakten» inn i mitt hode og holdt meg våken.

Uansett hva jeg forsøkte, kom tankene igjen og igjen på kreften, kommer jeg tidsnok til operasjonen, har jeg fått spredning? – i det hele ble det mange tanker om mange ting med utgangspunkt i min diagnose. Det gikk ut over min psykisk tilstand, tårene presset ofte på. Spesielt når jeg gjennom telefonen fikk høre at St. Olav var pålagt å utsette alle operasjoner en uke pga budsjettsprekk.

Så 4. mai kom dagen for innleggelse og operasjon.

Når jeg kom inn døren på Orkdal sjukehus ble jeg tatt imot på en veldig flott og profesjonell måte. Det var leger og sjukepleiere som forklarte meg og forberedt meg på operasjonen som skulle starte morgenen etter, 5. mai kl 0800

5. mai ble jeg trillet inn på operasjonsstuen, på forhånd hadde jeg fått en cocktail av tabletter som skulle roe meg og ta vekk min redsel.

Når jeg timer etter operasjonen våkner opp på overvåkningen, sitter kirurgen og venter på at jeg skal våkne. Snakk om profesjonalitet. Kirurgen, Halvorsen, ville informere meg om at operasjonen hadde gått som planlagt, hvor kreften satt og hvor mye. Jeg ble helt overveldet, tenke seg at her sitter Kirurgen og venter på at jeg skal våkne, en helt vanlig smågammel kar fra Åndalsnes. Jeg følte meg som en VIP-pasient. Behandlingen og oppfølgningen står til terningkast 6.

Når visitlegen kom på visitt, sammen med sjukepleierne, var mitt spørsmål, er jeg kreftfri? - det er det ingen av oss som kan bekrefte i dag, prøvene fra det vi har tatt ut vil bli sendt inn laboratorium for analyse, først etter ca. 6 uker kan vi bekrefte om du er kreftfri. Men sa legen, når du blir godkjent for en slik operasjon, så er utgangpunktet for kirurgene at du skal bli det. Før avreise ga jeg uttrykk for at det er godt gjort å samle så mye kompetanse og så mange forståelsesfulle og flinke leger og sjukepleiere på et hus.

I midten av juni ringer min kirurg Halvorsen meg fra St. Olav og spør hvordan jeg har det, jeg forklarer at jeg sliter litt med følgeskader. Det jeg ringer å skal fortelle deg, er at du er kreftfri, prøvene som er sendt inn fra lymfene er helt kreftfrie. I kveld kan du åpne sjampanje flasken og kose deg. Etter denne samtalen har alle mine psykiske utfordringer forsvunnet, «nattevakten» er forsvunnet og jeg sover godt.

26. august hadde vi vår siste tur til St. Olav, da for en siste kontroll og en «offisiell» bekreftelse på at jeg er kreftfri.

Det som videre er så flott i det offentlige helsevesenet er at jeg blir fulgt opp over flere år.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre alle til å teste seg for kreft årlig, jeg ble «reddet» pga at jeg kom tidsnok.

Min «tur» gjennom det offentlige helsevesen har imponert meg, da er Rauma Legesenter, Molde sjukehus, Kristiansund Sjukehus, St. Olav, Trondheim og Orkdal sjukehus, avd. St. Olav mine referanser. Tusen takk, for behandlingen, operasjonen og opphold.

Til slutt vil jeg takke de som har tatt kontakt og de som jeg har tatt kontakt med før og etter operasjonen, det er samtaler, telefoner som jeg vil huske. For meg og min syke, har dere betydd mye. Veldig mye.

Svein Kroken