Skrevet av Solrun Røsvik Sørli, Leder KrF
Takk for kloke ord fra Janne Søvik i leserinnlegg sist uke. Barna er den viktigste ressursen vi har. Vi voksne har ansvar for å ruste barn til å stå oppreist gjennom ungdomstid og over i voksenliv, til å mestre livet som kan by på ganske mye motgang. Målet er at barn og ungdom skal bevare drømmene om et godt liv.
Så er det slik at den som skal utruste andre, må ha reserver å gi av. Samfunnet vi skaper, tapper voksne for krefter – selv om vi har roboter både inne og på plena, veldig få har store barneflokker og vi har kanskje verdens beste permisjons- og ferieordninger, samt muligheter for tilrettelegging i arbeidslivet. Hvorfor er livet så utmattende?
Det finns mange logiske svar. Og jeg tror ikke mange sliter med å forstå det. Barn er heldigvis robuste og samarbeidende vesen. Normale svingninger i familier, klasser eller barnehage tåles. Når dette varer over tid, går ikke regnestykket opp. Barn og ungdom er krevende og har sine behov for utviklingsstøtte også når den voksne sliter med å holde seg flytende. Søvik viste til betydelig økt pågang på psykisk helsetjeneste for barn. Pandemien har påført barn og unge belastninger gjennom å bli hindret i å leve sine normale liv. Mange barn har tålt dette dårlig. Selv om de fleste foreldre og lærere har greid seg gjennom, blir hverdagen enda mer krevende når barn blir syke.
Så er det for lang ventetid også for voksne som en periode trenger hjelp til livsmestring eller behandling for psykisk helse. Selv om Rauma har god kompetanse og gode tjenester, kan vi ikke slå oss til ro med det. Tjenester må tilpasses behovet i befolkningen. Samtidig må vi tenke samfunnsøkonomi. Å forebygge er billigere og kan spare mange for slit seinere i livet. Finns det en mulighet for å snu noen steiner i det løpet vi tror må fortsette?
KrF er opptatt av at familien er bærebjelken i et samfunn i utvikling. Vi bor i en kraftkommune og kan forstå symbolikken med at foreldre utgjør kraftstasjonen som skal forsyne familien med energi. Når vanntilsiget er lavt, blir det også lite energi til abonnentene.
Spørsmålet er om det finns bare noen små åpninger for valg mellom arbeidspress, trang økonomi, omsorgsansvar, lekser og aktiviteter? Valg som frigjør heller enn å forplikte enda mer? Valg om felles oppmerksomhet gjennom telefonfri sone under måltid og legging. Der det er to foreldre; valg om en halv times voksenprat over en tekopp, valg om å fylle på energitanken til hverandre, valg om å høre ut hverandres forventninger til familielivet, planlegge hvordan vi vil ha det og hva som er viktig for barna våre.
At voksne investerer noen regelmessige drypp i egen helse, i parforholdet og familieprosjektet er kanskje det aller viktigste for barn og unges psykiske helse og utvikling. Men tiden og muligheten kommer dessverre ikke. Den må aktivt velges. Igjen og igjen.
Vanskelig, ja, utrolig vanskelig. Det fine er at det sjelden er for seint å tjene på noen andre valg.