At den svenske poeten og rockeartistens kjente, og rundt 30 år gamle, sangtekst, skulle få en slik politisk slagkraft som den nå er i ferd med å få her i landet, var det nok ikke mange som tenkte for rundt 30 år siden. Men det har den fått og Vera Simonsson og Magnus Gabrielsen i Rødven har nå sikret seg domenet «Ôppna landskap». Det gjør de når de nå utvikler sin virksomhet med å selge beitekraft som skal ta vare på og hente fram igjen det åpne landskapet.
Og det trengs. Landet vårt gror igjen og årsaka er åpenbar. Et stadig mer sentralisert og industrielt landbruk, har ført til at dyrkajord og beitemark blir tatt ut drift og at både inn- og utmarksområder får altfor lite beitetrykk. Vi ser det overalt. Utsikt blir borte langs vegene våre og landskapet i liene og i fjellet forandres totalt. I kombinasjon med et varmere klima skjer dette utrolig fort og vi er i ferd med å bli overmannet av ei utfordring vi nå ser ut til å tape.
Et tapt kulturlandskap er svært kostnadskrevende å hente tilbake. Å hente gjengrodd dyrkajord tilbake til moderne landbruksproduksjon, vil trolig bare i helt marginale tilfeller blir gjennomført. Norsk landbruk er derfor ikke lenger i stand til å ta det samfunnsansvaret som landbruket tidligere har tatt på dette området. Myndighetene viser heller ikke vilje til å gå inn med de pengene som må til for stimuleringstiltak som er attraktive nok.
Nylig kunne vi lese at verdensarvområdet rundt Geirangerfjorden står i fare for å miste tilskuddet fra UNESCO fordi det opprinnelige kulturlandskapet ikke i tilstrekkelig grad blir holdt ved like. Dette bør få alle alarmklokker til å ringe. Selve hovedproduktet som får millioner av turister til å ta turen til akkurat Geiranger, holder på å forvitre. Det holder ikke lenger med kosmetiske støtteordninger og politisk finsnakk. Helt andre økonomiske muskler må settes inn både i Geiranger, i Lofoten, i Romsdalen og alle mulige steder der Öppna landskap er en forutsetning både for turisme og bærekraftig bosetting.
I dette bildet kan geiteflokkene til Vera og Magnus i Rødven bli en redning. Men de må bli så mange fler. Det ligger selvfølgelig et stort paradoks i at geiter verken skal gi oss kjøtt eller melk og at landskapet ikke skal produsere noe annet enn det visuelle og vakre, men slik har det blitt. Bremsene har blitt satt på for seint og det har etablert seg en kunnskapsløshet i kulturkollisjonen mellom by og land.
Kanskje kan beitekraft bli ei ny vekstnæring. Rundt ti dyreeiere rundt om i landet tilbyr noe liknende som Vera og Magnus gjør i dag. Behovet er enormt, det haster, og det hele må settes i system. Det forplikter dessuten å eie en bit av mor Norge. Staten må bidra til å gjøre det mulig å ta de forpliktelsene på alvor.