10 kilometer med grusa fjellsti ligger nå klar til bruk rundt Herjevatnet ved Åfarnes. Den siste delen av prosjektet, til den nette sum av 2,8 millioner kroner og hundrevis av dugnadstimer. Noe så uortodoks som bruk av helikopter i seks dager, har vært nødvendig for å få dette til. Det er på mange måter blitt skrevet stihistorie på Åfarnes i regi av ivrige pådrivere og Holmemstranda idrettslag.
Stien rundt Herjevatnet er et foregangsprosjekt. Et prosjekt naturgledekommunen Rauma kan sole seg i glansen av og et folkehelseprosjekt som mange andre bør ta en kikk på.
Vi har lange tradisjoner i Norge for det enkle friluftslivet med begrenset eller minst mulig tilrettelegging. Friluftslivet skal aller helst ikke sette spor etter seg. Det er en politikk vi ikke skal forlate, men det er også en politikk og en holdning som ikke må få lov til å bli fanatisk.
Med det sier vi ikke at det skal lages veger overalt i fjellet. Men vi ser at moderne turturisme til de grader utfordrer naturens bærekraft og at skadevirkningene for naturen gjerne blir større om tiltak ikke iverksettes. Vi skal ikke reise langt til utlandet før vi ser en betydelig større kanalisering av turtrafikken enn vi så langt har sett her i landet. Vi er kommet dit at vi må akseptere en slik kanalisering og samtidig vil vi fortsatt finne mer enn nok av nesten uberørt natur å boltre oss i dersom det er målet vi ønsker å oppnå.
Romsdalseggen er et glimrende eksempel. Fra begynnelsen med forsiktige trinn på bløt myr, via gjørmehav og ødelagt natur, til sherpasteiner og trapper som tusenvis ønsker å gå på. For markedsføring og tilrettelegging trekker besøkende. Det er Romsdalseggen et overbevisende eksempel på.
For å kunne finansiere slike omfattende tiltak i naturen, må det etableres en aksept for at bruk skal betales. Det finnes ingen logikk i at brukere ikke skal være med å betale der det er investert millionbeløp i infrastruktur. Vi betaler for å ta skitrekket i Skorgedalen, men betaler ikke for å bruke Via Ferratan på Åndalsnes. Argumentasjonen er syltynn.
Vi tror det er betalingsvilje for bruk av tilrettelagte naturopplevelser, kanskje ikke i form av en elektrisk vippeport, som etter hvert har inntatt bomvegene overalt, men i form av sterke oppfordringer om å bidra eller i form av et påslag på bomvegbillettene. Et eksempel: 10 kroner per passasjer på bussen til Venjesdalen, ville ha gitt Romsdalseggen rundt 250.000 kroner årlig i tilskudd til vedlikeholdskostnader og investeringer.