Leserbrev:

Barnet mitt er for viktig til å bli brukt som forhandlingskort i en budsjettkamp

Ina Killingrød Greve  Foto: Privat

Meninger

Jeg er heldig som har barnet mitt i en barnehage med dyktige varme ansatte som ser mitt barn og hennes behov. Som tilrettelegger for lek og utfordring. En barnehage vi valgte med bakgrunn i godt rykte blant andre foreldre og nær beliggenhet til fine turområder. En barnehage begge våre døtre har stortrivdes i, og som jeg mor varmt kan anbefale til andre foreldre. Vi tok et valg når vi søkte om barnehageplass. Et valg vi har vært veldig fornøyd med.

Onsdag ettermiddag fikk jeg og tusenvis av andre foreldre med barn i private barnehager melding om at barnehagen ville bli stengt onsdag 24.11.21 kl. 1400. Dette som en protest fra PBL (Private Barnehagers Landsforbund) mot foreslått kutt i pensjonspåslaget til private barnehager i statsbudsjett. Kutt i pensjonspåslag lå inne både i opprinnelig statsbudsjett og revidert nasjonalbudsjett samt som en anbefaling i Storberget – utvalgets rapport om barnehagefinansiering. Det er altså bred tverrpolitisk enighet om en revidering av tilskuddsordninger til private barnehager. Tirsdag kveld fikk vi en ny melding om at barnehagen ville bli stengt, men at det var frivillig å hente barnet vårt dersom vi ønsket å støtte aksjonen, men at alle ble oppfordret til å støtte aksjonen for vårt barns beste. Dette skapte forvirring – skulle barnehagen stenge eller var den åpen? Og hadde jeg et reelt valg om å støtte markeringen eller ikke?

Jeg har ikke tatt stilling til hvorvidt jeg er enig eller uenig i forslag i statsbudsjett eller hva som er den rette og beste finansieringsordningen for private barnehager. For meg handler det heller ikke om dette. For meg handler det om at mitt barn blir dratt inn som et forhandlingskort i budsjettdebatten mellom PBL og regjering. At jeg som foreldre ikke lengre har en valgfrihet til å bestemme om jeg ønsker å støtte eller ikke støtte den politiske markering. At PBL «bestemmer» at jeg skal vise støtte for deres syn ved å «stenge» barnehagen, og kamuflere det som at vi «frivillig» har hentet barna. Jeg synes ikke det er greit å bli beskyldt for å ikke tenke på mitt barns beste ved å ikke delta i markeringen. Det oppleves ikke greit at PBL forsøker å kneble foreldre fra å si i fra – ved å dytte barna foran seg og argumentere for at dersom du mener noe annet enn oss bryr du deg ikke om barnet ditt. Jeg bryr meg om barnet mitt og hennes beste, og derfor ønsker jeg ikke at PBL skal bruke henne som et forhandlingskort i budsjettdebatt. PBL har stor makt – og denne gangen har de brukt sin makt på feil måte. PBL er ikke en liten marginalisert aktør som ikke blir hørt i samfunnsdebatten. PBL har sittet i Storberget – utvalget, PBL deltok senest i forrige uke i møte med kunnskapsminister Tonje Brenna for å fremme sitt syn på foreslått budsjett.

Min 4 – åring har sterk vilje og mange ønsker. Jeg er opptatt av å lytte til henne, samtidig som hun ikke alltid kan få gjennomslag for det hun vil. Det at man ikke får gjennomslag betyr ikke at man ikke blir hørt. Det er flere hensyn som skal tas når man lever i en familie, og de tilgjengelige midlene fra en fellespott skal fordeles. Sånn er det også med statsbudsjettet. Midler skal fordeles for å drifte hele velferdsstaten, inkludert barnehager, skoler, helsetjenester med både private og offentlige aktører.

PBL har blitt hørt, de har blitt lyttet til, men de har ikke fått gjennomslag for sine synspunkt. PBL velger da å bruke barna og foreldres samvittighet for å nå frem i budsjettkampen. Barnet mitt er for viktig til å bli brukt som forhandlingskort i et budsjett. PBL må ta den kampen i de fora de har tilgjengelig for dette. PBL må forholde seg til samfunnets spilleregler som alle andre, og ikke lage seg sine egne når de opplever å ikke få igjennom sine synspunkter.