Kommentar

"Det vil bli vanskeligere å be om hjelp, og det vil bli vanskeligere å få hjelp"

"Jeg er selv en av dem som har vært så heldig å få hjelp hos Rask psykisk helsehjelp, og derfor føler jeg stor uro og bekymring over at dette lavterskeltilbudet nå forsvinner som følge av kommunens behov for innsparing", skriver Stine Vandevjen Olsen i denne kommentaren.   Foto: Evy Kavli

Meninger

Forstår politikerne rekkevidden av hva de gjør, når de ikke viderefører kommunens tilbud innen Rask psykisk helsehjelp? Har innbyggerne i Rauma fått med seg hvilken viktig tjeneste vi nå mister? Jeg er selv en av dem som har vært så heldig å få hjelp hos Rask psykisk helsehjelp, og derfor føler jeg stor uro og bekymring over at dette lavterskeltilbudet nå forsvinner som følge av kommunens behov for innsparing.

I tre år har «Rask psykisk helsehjelp» eksistert. Fra 1. desember er tilbudet offisielt nedlagt.   Foto: Stig Bruksås

Ifølge Folkehelseinstituttet vil mellom én av seks og én av fire ha en psykisk lidelse i løpet av et år. Det er så mye som kan skje i løpet av et liv, og derfor er det ikke så rart at mange på et eller flere tidspunkt i livet opplever at hverdagen blir så krevende at man har behov for hjelp. Når nå lavterskeltilbudet forsvinner, vil terskelen bli høyere. Det vil bli vanskeligere å be om hjelp, og det vil bli vanskeligere å få hjelp.

Et lavterskeltilbud innenfor psykisk helse er ikke en tjeneste kommunene er pålagt å ha etter loven, og Rask psykisk helsehjelp i Rauma kommune har vært et prosjekt delvis finansiert gjennom Helsedirektoratet. Når vi vet hvordan kommunens økonomiske situasjon er, er det lite håp om at politikerne skal finne rom for å ta opp igjen tilbudet med det første. Når jeg likevel skriver om det, er det fordi jeg synes noen burde. Et så godt og viktig tilbud kan ikke bli fjernet med et pennestrøk, uten at noen sier noe om hva det har betydd for oss brukerne, for folkene rundt oss og for samfunnet for øvrig.

Det snakkes ofte om at man må tørre be om hjelp når man har det tungt. Psykiske utfordringer har heldigvis blitt litt mindre tabu enn det en gang var, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at det for mange fortsatt er veldig vanskelig å be om hjelp. Det kan være grunnet skam og frykt for stigmatisering, eller man kan være redd for å ikke bli trodd. Noen har også en frykt for å belaste et allerede overbelastet system. Å være til bry, eller ta opp en plass noen andre har mer behov for. Det holder med andre ord ikke å oppfordre folk til å be om hjelp – det må også være et godt og tilgjengelig apparat som tar imot. Vi må kunne stole på at det er der når vi trenger det.

Derfor mener jeg at Rask psykisk helsehjelp-tilbudet som Rauma kommune har hatt de siste årene, har vært utrolig viktig. Tilbudet har vært for alle, og man trengte ikke henvisning. Her har mellom 150 og 200 innbyggere hvert år fått hjelp og støtte på ulike vis. Vi må anta at mange av disse ikke hadde fått noen hjelp i det hele tatt uten dette lavterskeltilbudet - i det minste ikke før de hadde fått det mye verre. Kanskje var det akkurat dette som skulle til for å fungere i hverdagen? For å få det litt bedre? For å kunne stå i jobb, fullføre studier, være en tilstedeværende forelder eller ha et sosialt liv?

En ting er den åpenbare samfunnsøkonomiske gevinsten det har å gi folk hjelp før de blir alvorlig syke. Enda viktigere er likevel den betydningen det har for enkeltmennesket. Det handler om livskvalitet, og om å få verktøyene som trengs for å håndtere de tanker, følelser og opplevelser som man har med seg. Når vi ser på statistikken, vet vi at det behovet vil melde seg hos veldig mange av oss i løpet av livet.

Jeg er bekymret for hva som skjer når tilbudet nå forsvinner. Kommunen har ansvar for å gi et tilbud til psykisk syke, også de med milde til moderate plager, men hva slags tilbud vil det bli? Nå blir bemanningen på avdelingen Psykisk helse og mestring redusert fra fem personer (i 2019) til to. Det er klart at det vil merkes på tilbudet kommunen kan gi.

Vi må ikke undervurdere hvor mye selv milde og moderate psykiske plager kan ødelegge livskvaliteten. Og uten hjelp, vil det for mange bli en nedadgående spiral. Skal det måtte skure og gå i årevis, fordi det ikke finnes hjelp tilgjengelig? Fordi man ikke er «syk nok» og ventelistene er for lange? I somatikken har vi en forventning om at man skal få hjelp når et problem oppstår, og at man ikke skal måtte vente i årevis til man har blitt alvorlig syk. Det burde være en selvfølge at det samme gjelder for psykiske plager og sykdommer.

Avgjørelsen er tatt, men politikere og andre må være klar over hva vi nå mister. Lavterskeltilbudet er ingen vidunderkur som fikser alt. Men for mange har det vært akkurat det som trengtes, eller i det minste en start og et viktig skitt i riktig retning. Kostnaden det ville hatt å opprettholde tilbudet, ville kanskje vært en liten pris å betale, sett opp mot med konsekvensene det kan ha at tilbudet forsvinner. Konsekvenser for kommunen og samfunnet – og for menneskene som bor her.