Denne saken er fra 2017, da Di Derre spilte på RaumaRock. Fredag står de på scenen under Moldejazz:

Unni Wilhelmsen har nå vært fast medlem i Di Derre siden 2013, da hun kom inn på gitar og vokal etter at Knut Nesbø døde. Men føler hun fortsatt at hun er nykommeren?

– Det er veldig opp til meg, egentlig, sier Unni på telefon etter en svært vellykket konserthelg med Di Derre i Bergen og Skien.

Hver Gang Vi Møtes

– Jeg er jo den nyeste, men jeg tenker ikke så mye på det. Det er ingen i bandet som får meg til å føle meg som en outsider. Sosialt sett har det aldri vært noe problem.

Unni Wilhelmsen har en lang solokarriere bak seg, og har også vært med i Hver Gang Vi Møtes på TV2. Også når Di Derre har konsert får hun lov til å spille noen av sine egne låter.

– Dersom det er tid til det, så spiller jeg en låt eller to. Men det er ikke noe jeg har insistert på. Om det blir gjort på RaumaRock vet jeg ikke. På festivaler må vi som regel stramme inn settet, for vi har så mange låter å velge mellom. Og det er også greit å la en så ordrik og flink fyr som Jo Nesbø få lov til å introdusere låtene ordentlig.

Historieforteller av rang

Hun finner det likevel underlig at folk kommer bort til henne etter konsertene og sier de gjerne skulle hørt mer av hennes låter.

– Da får de heller komme og høre meg når jeg spiller solokonserter. Det er tross alt Jo Nesbøs låter vi spiller i Di Derre.

– Du nevnte dette med at Jo Nesbø liker å introdusere låtene med anekdoter, han er til tider svært verbal på konsertene, er han ikke?

– Jo, erru gærn! Han er jo en forteller, og det har aldri begrenset seg til kun forfatterskapet. Men ofte er lydnivået på konserter såpass høyt fra publikum at det er nesten ikke noe poeng. Av og til bryr han seg ikke om det, for Jo Nesbø gjør jo akkurat som han vil. Men han ser det an om folk er der for å lytte eller feste. På de små intime akustiske konsertene vi gjør om høsten derimot blir det mer historiefortelling. Det samme gjelder når han gjør duokonserter med Lars Jones, da får du virkelig høre hvor morsom han egentlig er.

Bare dukker opp

– Du sier Nesbø gjør som han vil, det ser ut som at det gjelder Di Derre også. Han bare dukker opp.

– Jada, han har ingen tid å miste, vet du. Så det hender at han kommer rett før konsertstart. Det er han som bestemmer setlisten ,men vi har også noen ord med i laget. Spesielt dersom vi har stått der i fire timer og forberedt oss og tenkt ut hvordan det skal være. Men til syvende og sist er det han som er sjefen i bandet, og det er han som står i front og er i førersetet. Og det er en tøff jobb.

Et luksusproblem

Etter snart tre tiår med vanvittig suksess er har publikum ofte store forventninger om å få høre akkurat de låtene de liker best. Noe som er en utfordring i festivalsammenheng.

– Der har kanskje jeg en styrke som ser det mer utenfra, enn de som har vært med siden begynnelsen. For da kan jeg si at det gjør ikke noe at vi spiller noen andre låter enn de vi alltid tar. Men gutta i bandet er litt nervøse for å rote for mye med hva vi spiller. Jeg skulle gjerne spilt flere av de nye låtene som Jo har skrevet. Men i festivalsammenheng så har vi begrenset med tid, og da blir det stort sett at man tyr til klassikerne. Det er et luksusproblem, så klart.

Vanskelig å synge rent

– Det som slår meg når jeg er på konsert med dere er at dere får jo ikke synge i fred.

– Nei, det er allsang fra første stund. Og da kan Jo spøke med publikum og si: «Det var jævla stygt.» Og det er av og til en utfordring å holde tonen når 1000 mennesker synger sammen med deg, for det høres sjelden pent ut. Men la meg understreke at det er utrolig gøy da og et kjempekompliment. Og det viser hvor bra låtmateriale Jo Nesbø har laget opp gjennom årene.

Borskjemte

På tross av denne suksessen har ikke bandet blitt mer blaserte enn at de kan sitte og mimre og tenke tilbake på morsomme opplevelser.

– Lars og Jo kan for eksempel si at det å spille for 11 000 på Jugendfest, det var tøft. Eller vi kommer på en spesiell plass vi var og spilte, som i Tsjekkia, hvor et par tusen mennesker sang med selv om de verken kan engelsk eller norsk. Så vi får fortsatt kick av slike opplevelser, selv om vi er bortskjemte med å selge ut. Det vet jeg aldri på forhånd i solokarrieren min, for eksempel.

Nesten fjellfestival

– Dere skal spille på en fjelltopp før den vanlige konserten under RaumaRock.

– Ja, jeg leste det. Men den utfordringen tar vi, for vi skal nok overdøve eventuell vind. Personlig har jeg opptrådd på båt i fart og i andre rare semmenhenger, så det tar vi på strak arm. Crewet vil nok streve mer med å sette opp og få ting til å virke.

– Dere har også to lidenskapelige fjellklatrere i bandet, kan de finne på å klatre opp dit selv?

– Det er ofte at Halvor, Magnus, Espen, crewet og jeg kommer til en konsertplass før Lars og Jo, fordi de på veien til konsertstedet har funnet en fjellvegg de må klatre. Nå vet jeg ikke om de ville klatret rett inn i en spillejobb, men dersom en av de to hadde sagt til hverandre, med glimt i øyet: «Skulle vi gjort det, eller?» Så kan ikke den andre si nei. Det er sånn de kan finne på!

Dette intervjuet stod på trykk i vår festivalavis. Den kan du lese gratis her.

– Er det noen der? Unni Wilhelmsen har god kontakt med publikum og føler seg ikke som nykommeren i Di Derre. Hun får ofte opptre med et par av sine egne låter. Foto: Hogne Bø Pettersen
Jo Nesbø er grunnlegger av Di Derre, låtskriver, frontfigur og vokalist. – Jo er en begavet historieforteller, og ikke bare på grunn av forfatterskapet, sier Unni Wilhelmsen om Nesbøs låtintroduksjoner. Foto: Hogne Bø Pettersen