– Nå kan du komme!

Ordene kommer raskt. Så raskt at det nesten er vanskelig å få de med seg. Eiric Mobarak Lien ringer som avtalt for å si fra at han er ferdig på skolen og kan hentes for et intervju.

– Det vil ta noen minutter før jeg er i Måndalen.

– Ja, men sitter du ikke i bilen?

DENNE SAMTALEN SIER litt om den unge guttens tålmodighet. Eiric liker at ting han må gjøre, går fort, slik at han kan få tid til å slappe av. Det virker som han liker å ta styringa også, for på veg utover tikker det inn nok en melding.

"Er på butikken. Kom dit".

Det er bare å adlyde ordre, og han er ikke vanskelig å finne. Midt i en kameratgjeng sitter han i kafédelen av butikken i Måndalen og slapper av. Han kommer raskt ut og hopper fort inn i bilen.

VI BLIR ENIGE OM AT vi tar turen hjem til Vågstranda for å snakke sammen. Bygda han hører hjemme i.

– Det er deilig å være tilbake, sukker han og setter seg godt til rette i passasjersetet og hviler hodet bakover.

Han innrømmer at det henger litt stress igjen fra tida med filminnspilling og teater, og at han lært seg å slappe av når anledningen byr seg.

Vi småprater litt om livet på turen utover mot hjemplassen, men blir avbrutt av flere korte telefonsamtaler.

– Det er bare faren min som lurer på noe, sier han kjapt.

Eiric bor sammen med sin far, Tormod Lien, og de to har akkurat "landet", som det heter, etter flere måneder på turné i Nordland.

– Ja, vi kom hjem natt til søndag. Det var første dag på skolen i går.

– Hvordan var det?

– Det var kjempeartig. Nå skal jeg bli, sier han raskt.

FOR EIRIC HAR, siden han fikk hovedrollen som Mowgli på Chat Noir for to år siden, vært utrolig mye på farten. Nå er han lei reisingen.

– Før kunne jeg komme tilbake til skolen for en eller to uker, før jeg måtte dra ut igjen. Nå skal jeg være i ro, sier han og smiler.

Han sukker og innrømmer at han føler seg litt sliten. Han har nemlig hatt engelsk-tentamen i dag.

– Hvordan har det vært å følge med på skolen, så mye som du har vært borte?

– Det har gått helt greit. Jeg prøvd å følge med over nettet, og besøkt andre skoler der jeg har vært på turné. Det er bare ett fag jeg må jobbe med, og det er matte. Resten går fint. Men jeg fikk seks på siste prøven, da.

HAN SMILER OG GLEMMERi farten å fortelle at vegen hjem går opp den bratte bakken vi akkurat passerte.

– Det heter Reistadbakken her. Det ser kanskje litt øde ut, men det er fint når du kommer opp på toppen.

Og det er det virkelig. I et lite koselig gammelt trehus, bor far og sønn med en utrolig utsikt over Vågstranda og fjorden nedenfor.

Eiric forteller at han er ofte i sentrum og møter kamerater. Da sykler han som regel.

– Det er en bratt bakke hjem?

– Nei, det går lett. Den var brattere før da jeg var mindre, sier Eiric og løper opp trappa og inn i stua.

Han er rask til å slå seg ned i godstolen, og er veldig klar for intervju. Han er dreven på det området.

– Ja, det har blitt noen intervjuer de siste åra. Det var særlig mange på den siste turneen, sier han og ramser opp aviser i Nordland han har fått spalteplass i.

DET LUKTER FRISKT SKYLLEMIDDEL i stua, for på spisebordet ved vinduet ligger nyvasket tøy, pent sammenbrettet. Far har allerede fått skittentøyet unna, og stikker hodet inn i rommet med en kaffekopp og en liten advarsel.

– Du må ikke ta bildet av alt rotet her, og heller ikke det juletreet i hjørnet. Da vil vel folk tro vi er gale. Det står der fordi det er en del av en filminnspilling som vi driver på med nå, forteller far, Tormod.

– En film din sønn også er med i?

– Ja, etter hvert, sier han og smiler lurt.

FOR DET VAR FAREN SOM fikk Eiric inn i film og teaterbransjen den aller første gangen. Eiric hadde da ingen erfaring med å stå på scena; ikke engang i et skoleteater.

– Det begynte så smått med roller som statister og slikt i noen filmer som ble spilt inn i Molde. Pappa kjenner en fyr som lager film, og plutselig ble jeg spurt om jeg ville være med på "Skygger i Skaret" i 2009. Det var jo artig.

OG ÅRET ETTER FIKK far og sønn tips om at noen så etter en Mowgli til et teaterstykke om Jungelboken på Chat Noir.

– De sa at rollen ville være perfekt for meg, så da ble det tur til Oslo og en audition.

Eiric innrømmer at han var kjempenervøs, og utrolig glad da han dagen etter fikk vite at han hadde fått rollen. Det ble vel ett år i Oslo og en meget hektisk tid, minnes Eiric.

– Vi måtte selv sørge for et sted å bo, og det ble mye flytting fra hotell til hotell. Vi måtte også selv betale for det meste. Det var mye hyggeligere å turnere med Nordland Teater. Der var alt veldig godt organisert.

– Men hva er det som er morsomt med å være skuespiller?

– Det er å kunne gjøre noe du har lyst til, og den fine følelsen etterpå. At du har klart det. Nesten som en proff.

Eiric har fått flotte kritikker hele vegen og spilt for fulle hus på sin siste turné med Nordland Teater. Rana Blad ga han terningkast seks.

– Har du blitt høy på pæra?

– Hæ, hva betyr det?

Eiric hater at folk sier noe om at suksessen skal ha gått han til hodet. Det vil han ikke høre noe om.

– Jeg vil bare være en vanlig gutt.

– Men du har blitt litt kjendis?

– Ja, litt har jeg vel.

Han innrømmer at det er litt stas å bli gjenkjent, men forsikrer at det skjer kun lokalt eller i Molde. I kameratgjengen er han den samme uansett

– De var litt nysgjerrige i starten og spurte mye om hva jeg hadde opplevd siden sist. Nå sier de bare hei, velkommen hjem, og så er vi i gang igjen.

– Men hvordan tror du det blir å få vanlige hverdager igjen etter et slikt travelt "kjendisliv"?

– Det er hverdagene som er de beste. Jeg var ikke sikker på om jeg ville si ja til å spille Mowgli igjen, på Nordlands teater. Men jeg skjønte at det ikke er mange ganger i livet at man får en slik anledning, så jeg måtte jo si ja. Det har jeg heller ikke angret på.

– Hva er planene framover, da?

– Slappe av, være normal, gå på skole, få gode karakterer og så teaterhøgskolen, ramser han opp.

– Så det blir mer teater?

– Det er ikke sikkert, men det er slik jeg tenker nå, sier han og drar fingrene gjennom håret.

Et hår som ifølge han selv, er helt forferdelig.

– Nå er jeg lei Mowglisveisen, og den skal vekk, så fort jeg får tid.

– Det er her jeg hører hjemme, sier Eiric Mobarak Lien og roser hjembygda Vågstranda opp i skyene. Nå vil han slappe av, gå på skole, og bare være «en helt vanlig gutt». Foto: Evy Kavli