For når man er forfatter og skal skrive om noe, uansett om man kan det eller ikke, er det viktig å være korrekt. Det kan være folk der ute, som er eksperter på det man skriver om, og som ikke nøler med å bry seg.

– Jeg skriver et sted at de tok inn høyet samme dag som de slo det. Da fikk jeg høre at han Hoem, han har ikke greie på det å være bonde, sier Edvard Hoem, der han sitter med sitt karakteristiske lange, hvite hår – like hvitt som trebenken han sitter på, og som den lave, varme ettermiddagssola lyser opp i alt det grønne.

Men det å være bonde har han greie på, selv om det ikke ble til at han tok over garden den gangen - som mora trodde var innlysende – selv om hun var ivrig pådriver for at alle barna skulle få seg en skikkelig utdannelse. Vi sitter på Bortegarden, ute på tunet, nesten 130 år etter at Ola og Sara måtte selge gården og flytte til Amerika, fordi de ikke klarte å betale gjelda til Hypotekbanken.

Ola og Sara møter vi Edvard Hoems sist utkomne bok: «Slåttekar i himmelen». Slåttekaren, Knut Hansen Nesje, er Hoems oldefar, og Ola er bror til kona, Serianna. Bak oss ligger hovedhuset med gress på taket, som ble bygd i 1791 og som mor og far til forfatteren kjøpte tilbake i 1975.

– Jeg tok over gården og har i løpet av disse 40 åra lagt alle min penger inn her – og mer en det, sier han og ser utover de nyslåtte markene – slått med ljå, fjorden nedenfor og kirka i det fjerne.

En lykkelig barndom

Her er han og kona så ofte de har tid, og mange uker av gangen – om sommeren. Til daglig bor de i leilighet på Frogner i Oslo. Selv om det er et feriested, jobber Hoem strukturert. Det er kontortid, og skriver gjør han til seks, sjutida hver kveld.

– Det er prisen for å være forfatter. Jeg har jo fri når jeg vil, men kanskje har jeg ikke det likevel. Nå er det nemlig innspurt. Hoems siste bok kommer ut i november; «Broren min på Prærien». Den handler videre om Eilert, som i slutten av forrige bok, dro fra sine foreldre til Amerika.

– Han kom og besøkte oss faktisk - i 1956. Han så ut som en okse; 196 høy og veide 120 kilo. Han gikk rundt på tunet her nede og sang barndommens salmer for full hals.

Hoem er nemlig vokst opp på gården som ligger nedenfor Bortegarden, og ser på sin barndom som lykkelig, til tross for fattigdom. Faren var predikant og var mye borte fra familien. Det var mora barna var knyttet til, og hun pushet på slik at alle søskenene fikk utdannelse.

– Jeg hadde en streng og ivrig lærer, Inga Moen Kvalsnes, som pisket meg. Hun så for seg at jeg var skarp, sier Hoem og ler.

For han var et skolelys og ble også mobbet for det.

– Ikke noe alvorlig, men de sa at han gutten der er for fin til å få skitt på fingra. Men jeg er velkommen nå.

Brente den første boka

Alle fire i søskenflokken flyttet til Molde på hybel for å ta realskolen, noe som var veldig uvanlig for ungdommen fra bygda den gangen. Etter realskolen var det universitet som sto for tur.

– Jeg visste at jeg ville bli forfatter 17 år gammel. Jeg var bare ikke sikker på om jeg kunne leve av det. Jeg så for meg et annet yrke, og tok fatt på studier i filosofi og litteraturvitenskap.

Men det ble bråstopp da han fikk egen lesesal.

– Jeg ble livredd for å bli fanget og begynte å skrive.

Han kom over sin første upubliserte roman under rydding etter moras død for en del år tilbake, og kaller det et pinlig gjensyn.

– Jeg leste «mølet» før jeg bestemte meg for å hive det i peisen. Jeg angret med en gang, men da var det for sent. Flammene tok boka.

40 år med romaner

Hans første bøker var diktsamlinger. Den første romanen kom ut i 1971 og het Anna Lena. Men det var boka som kom ut i 1974 - Kjærleikens ferjereiser - som ble gjennombruddet.

– Det er 41 år sida. Man blir ikke yngre med åra, sier Hoem og feier vekk noen lokker av det hvite håret fra ansiktet.

Forfatteren er 66 år og har brukt de siste 25 år til å forberede seg til de siste tre bøkene sine.

– Jeg har jo gjort noe annet innimellom også, da, smiler han, og for dem som ikke vet det, har Edvard Hoem skrevet både skuespill, dikt og salmer.

– Siste salmebok har elleve salmer som jeg har skrevet, smetter han inn.

Han har også i mange år arbeidet med en firebinds biografi om Bjørnstjerne Bjørnson.

Men det er historiene som faren hans fortalte, hans dagboknotater, pluss tusen flere kilder, som har dannet grunnlaget til bøkene om mor og far, om slåttekaren Nesje, og til slutt nå om Eilert.

– På den måten kan du si at det har tatt 25 år å skrive disse bøkene.

– Er alt som er skrevet i disse bøkene, sant?

– Folk og årstall er dokumentert og riktig, men uttrykk og konversasjoner er oppdiktet. Jeg pleier å si at det er en dokumentarisk sanning og en fiktiv sanning. Jeg prøvde å forklare forskjellen på det til en dansk dame jeg traff engang; Hvis jeg sier at du ser ut som 29 år gammel, tror du meg nok, men sier jeg at du er en av de flotteste damene jeg noen gang har sett, tror du meg kanskje ikke. Dama svarte at hun trodde fast og helt på alt jeg sa. Og så gikk vi på bar, forteller Hoem og smiler lurt.

Han roser sin redaktør i forlaget, og får han kritikk eller beskjed om at han kanskje har gjentatt seg selv i innlevert tekst, skriver han alt på nytt.

– Jeg må det, for å få flyt i historiene. Det nytter ikke med klipp og lim her. Jeg forteller fra tre, fire steder i neste bok, og da er det viktig at overgangene er riktige, slik at leseren kan være med å skifte fokus.

Ingen skrivesperre

Skrivesperre er noe Hoem ikke kjenner til. Historiene bare ligger der, klar til å bli skrevet. Og som forfatter med taushetsplikt, møter han i mange sammenhenger, folk som i fortrolighet vil fortelle sine historier.

– Jeg blir rørt over at folk viser meg den tilliten, og jeg har hørt mye trist. Da jeg holdt et foredrag i forbindelse med min bok om mor og far, ble jeg i etterkant kontaktet av flere som ville fortelle meg hva de hadde vært igjennom som tyskerunger. Det får en til å tenke over hvor mye det betyr for folk, å ha noen å snakke med.

Livshistorien bruker Hoem indirekte i sine bøker- som et tillegg til innsikten om livet.

– Du skriver mye om religion. Er det noe du er opptatt av?

– Ja. Da jeg var ung, trodde jeg på det jeg ble lært. Men i mange år holdt jeg meg langt unna religion.

Så langt unna, at han reiste til Nicaragua og oppsøkte sandinistiske prester som drev med en blanding av politikk og frigjørende teologi. Den sandinistiske nasjonale frigjøringsfront var en sosialistisk bevegelse som blant annet drev geriljakrig mot det USA-støttede diktaturet i landet.

– Jeg har kommet tilbake, og vet hva jeg tror nå, men det er ikke barnetroen. Den var veldig enkel.

Men som forfatter vil ikke Hoem mene så mye lenger. Han vil verken forkynne religion eller tone for sterkt flagg politisk.

Sterke meninger

– Men du var ganske venstreradikal i sin tid?

– Ja, radikal er jeg enda, men det har ikke vært mye politikk siden 1994, da jeg var med i Nei til EU. Jeg har lesere i alle lag og vil ikke være partipolitisk.

– Du tørr ikke å ta et standpunkt?

– Jeg har blitt mindre og mindre glad i det. Jeg må begrense oppgavene. Det holder mer enn nok å være forfatter.

Men han liker å blåse ut – i andre fora.

– Når jeg blir invitert til å holde foredrag på konferanser og slikt, har jeg ofte anledninger til å si hva jeg mener. Det er kanskje derfor jeg blir invitert også. Som da jeg var på Ulvekonferansen sist. Der var det kritikk av dagens ulvepolitikk, som jeg var enig i. Men å gi tillatelse til å kjøre med snøskuter overalt, var jeg ikke enig i. Da sa jeg ifra.

Hoem vil stille et spørsmål om hva det er som holder oss sammen i dagens samfunn.

– Tidligere var det religion og nasjonen. Nå er det egentlig ingenting. Jeg er opptatt av barnebarn perspektivet; hva vil vi at barnebarna skal oppleve. Det er viktig, mener jeg.

Hoem ser utover jordene nedenfor husmannsplassen, der en traktor bryter stillheten. Det er andreslåtten som er i gang, og duren er høy.

– Vi får vel la de holde på med yrket sitt, smiler han og reiser seg for å vise frem ljåen han har stående i bua nedenfor.

Bua som han har bygget selv, av gråstein og store bord- og som nesten er for fin til hageredskap.

– Kona ville ikke ha gardiner og slikt lagret sammen med skittent redskap, derfor bygde jeg denne, sier han stolt og henter frem den blåmalte ljåen.

– Det er sikkert noen som er bedre enn meg, men jeg kan slå, presiserer han og svinger redskapen over markene som han ikke har gjort annet i livet.