På heimebane

– Veldig kjekt at publikum skryter av konserten - det er en fin belønning

"På heimebane" er et møte med aktuelle personer på deres heimebane.
  • Alder: 56 år
  • Sivil status: Skilt, nå i et forhold, tre barn og tre barnebarn
  • Bor: Ringgata på Åndalsnes
  • Jobb: Økonomiavdelingen i PostNord AS
  • Aktuell som: Medlem av Åndalsnes musikkforening og spilt med i alle nyttårskonserter som har vært holdt til nå
Kultur


Navn: Roy Voldstad
Alder: 56 år
Sivil status: Skilt, nå i et forhold, tre barn og tre barnebarn
Bor: Ringgata på Åndalsnes
Jobb: Økonomiavdelingen i PostNord AS
Aktuell som: Medlem av Åndalsnes musikkforening og spilt med i alle nyttårskonserter som har vært holdt til nå

Kan du si litt om deg selv?

– Jeg er født og oppvokst i Isfjorden; på Tokle. Det var nok en etableringsboom der på den tida, for det var mange jevnaldrende jeg vokste opp med. Det var en fin oppvekst. Rv 64 gikk rett forbi huset den gangen, men det var ikke så mye trafikk, så det var mulig å kjøre litt gauk på sykkel, husker jeg. Isfjorden skolekorps ble startet på den tida. Jeg var veldig interessert, men kom ikke inn med en gang. Et halvt år etterpå, da det ble mangel på folk, fikk jeg masa meg inn på klarinett.

– Når kom musikken først inn i bildet for din del?

– Det var nok på barneskolen da vi begynte med blokkfløyte. Det fenget meg veldig og jeg likte å holde på med det. Om det var min lærer Edmund Søvik som var ekstra flink, eller om jeg hadde det i meg, er ikke godt å si, men jeg lærte fort.

PÅ HEIMEBANE:

– Selve gondolen er ikke fasiten, men en start på noe mye større

Et møte med aktuelle personer på deres heimebane.


– Har du vokst opp i en musikalsk familie?

– Egentlig ikke. Faren min kunne i lystig lag dra frem banjoen og kose seg med å spille med naboen. Han kunne ikke så mange grep, men det var stort for meg å høre på han. Jeg er avhengig av å spille etter noter, men min tremenning Harald Morstøl, kan spille helt fritt. Han fikk det meste av det musikalske i slekta.

– Men du er jo musikalsk?

– Ja, jeg må vel innrømme det. Jeg liker ikke å skryte av meg selv, men jeg er vel litt over gjennomsnittet. På 70-tallet startet Erling Sagdahl opp musikkskolen i Rauma og jeg ble med der. Rektoren var selv klarinettist og jeg fikk da vite at jeg hadde lært alt feil, og måtte lære alt på nytt. Det ble litt tungt. Men han hjalp meg og ga meg inspirasjon til å fortsette. Jeg spilte i både hornmusikken og skolemusikken i Isfjorden.

– Du var med i et band også?

– Ja, i tenåra var det flere kamerater som startet et band. Jeg måtte kjøpe meg en bassgitar for å få innpass. Vi kalte oss «Klammeri». Torkil Klami var også med, nemlig. Dette var på slutten av gymnastiden og vi fikk etter hvert mange oppdrag og spilte en del til dans. Det tok nesten litt av. Men så ble det militæret.

– Du søkte deg til Garden da eller?

– Ja, jeg gjorde faktisk det, men kom ikke inn på grunn av høyden. Man måtte være over 1,76 den gangen. Jeg fikk ikke engang prøvespille. Det var bittert.

Denne gjengen har spilt på alle de 20 nyttårskonsertene

Åtte av medlemmene i Åndalsnes musikkforening har fått med seg alle nyttårskonsertene.


– Og etter militæret hvor gikk vegen videre?

– Jeg hadde ikke hatt en dag fri etter gymnaset, rett i jobb på BNC (rørproduksjon på Øran) en stund, og deretter rett i militæret. Etter militæret begynte jeg i Romsdal Fellesbank som hadde etablert seg på Åndalsnes. Jeg var med fra åpningen 1. mars 1985. Men jeg og kjæresten fant ut at vi kunne ikke gå gjennom livet uten å prøve å bo andre steder. Derfor flyttet vi til Oslo høsten 1986. Der begynte jeg å jobbe i en fransk bank, med ansvar for valutahandling.

– Har du bankutdannelse?

– Nei, jeg har bare gymnaset, men tok 1. avdeling på Bankakademiet og var godt i gang med andre avdeling da vi fikk vårt første barn. Da kokte resten litt bort. I mellomtiden hadde jeg også byttet bank; Svenska Handelsbanken. Jeg ble med på å starte opp den banken i Norge. Det var en artig tid.

– Hvor i Oslo bodde dere?

– Vi bodde i en blokk på Ullernåsen og da unge nummer to kom i 1992, valgte vi å flytte hjem. Vi hadde ikke lyst til at ungene skulle vokse opp i Oslo. Alle fire besteforeldrene var jo også bosatt her, så i 1993 flyttet vi til Brønnsletta. Da begynte jeg i Tollpost Globe AS.

– Hva med musikken de årene i Oslo?

– Nei, da var det ingenting. Litt rart egentlig. Da jeg flyttet tilbake kom naboen og inviterte meg med i Musikkforeningen og det hadde jeg lyst til.

– Hvordan var det å spille igjen etter så mange år?

– Alt lå latent egentlig. Når man lærer seg en ting ordentlig, ligger det der. Samme som å sykle. Det er dumt at de fleste ungdommene i dag ikke orker å jobbe med å lære seg et instrument godt nok. Dataspill er jo så lettvint og avhengighetsskapende. Vi er nok en utdøende rase.

– Hvor mange steder spiller du egentlig?

– Jeg spiller i musikkforeningen og i Åndalsnes storband. Så hjelper vi skolekorpset og spiller med dem av og til. Vi har jo samme dirigent, Tove Merete Bøe.

– Hvor stor del av livet er musikken for deg?

– Den betyr en god del. Jeg hadde ikke holdt på med det ellers. Mandager er det musikkforeningen og søndager øver jeg med storbandet. I tillegg skal jeg være med Vestnes musikklag på deres nyttårskonsert uka etter vår, pluss Tresfjorden janitsjar på NM, blant annet.

Det er 100 år siden det hele begynte

Per Arne Skomsø er i ferd med å skrive bok om jubilanten som ble stiftet for ett hundre år siden.


– Hvilke instrumenter spiller du?

– Jeg har prøvd litt forskjellig, men hovedsakelig klarinett, saksofon, fagott og bassgitar. Piano har jeg også, til husbruk. Jeg har iblant fått noen solooppdrag, blant annet på tussefløyte. Som 16 åring fikk jeg spille for Egil Storbekken på Tolga. Da fikk jeg kjøpe en tussefløyte av han som han graverte inn sin signatur på. Det var stas.

Betyr mye: Musikken betyr mye for Roy Voldstad. Her fra korpset på 17. mai på Åndalsnes 2018, samme med Kristin Klami, Berit Rødven og fanebærer: Osman Shekhmauos. Foto: Evy Kavli  Foto: Evy Kavli

– Øving til nyttårskonserten er i gang?

– Ja, vi har prøvd forskjellige stykker utover høsten, men programmet blir ikke helt klart før i disse dager. Vi møtes 2. januar for første økta og så er det hver dag, uka før konserten.

– Hva vil publikum få servert?

– Det vil bli variert, litt klassisk, litt livat musikk, og det kommer både kvinnelige og mannlige sangere, og noen overraskelser. Vi er veldig takknemlig for det store og positive publikumet som kommer igjen år etter år. De skryter ofte av konserten og det er jo kjekt med slike tilbakemeldinger; en fin belønning.

– Hva betyr Rauma for deg?

– Det er hjemplassen min. Jeg er veldig glad i kommunen, rett og slett.

– Er det noe du savner her?

– Nei, det er det ikke. Her kan man finne på det man vil.

– Hvis du fikk bestemme – hva ville du ha gjennomført?

– Jeg liker ikke ufred. Jeg synes folk er for kvasse mot hverandre. Spesielt i Gondolsaken. Jeg synes Lars Olav & kompaniet har fått til mye. De har vært tøffe og satset på ting og investert i sentrum. Det må til for et levende sentrum. Det er mye protester mot folk som vil investere her og mange kaller det inngrep i naturen. Romsdalstrappa og Rampestreken er jo også inngrep, men jeg liker det. Jeg er for gondolen, på grunn av de positive ringvirkningen dette vil medføre.

– Hvilket forhold har du til festivalene?

– Jeg er innom RaumaRock av og til og det er flott at de får det til år etter år. Under Fjellfestivalen er jeg på jobb, men får ofte med meg de kulturelle tingene på kveldstid. Det er greit å gå på fjellet når man selv vil.

– Hva er du opptatt av i fritiden?

– Musikk! Sommertid er det mye golf. Og så er det Odd Fellow; en for meg viktig sosial ting der vi møtes i snitt hver 14. dag. Det er en arena hvor enkeltmennesker er likeverdige uansett status ellers i samfunnet. Jeg prioriterer også å få mer tid til å besøke barnebarna som alle bor i Trøndelag.

– Hvor går ferien?

– Jeg liker veldig godt å dra på cruise. Det er en spennende form for ferie, der vi kommer til et nytt sted hver dag – i samme hotellrom. Jeg liker det. Sydenturer frister også. Ellers har vi familiehytte på Lesjaverk som brukes en del. Den ligger rett ved vannkanten og er en veldig fin og rolig plass. Så kan det hende det blir en fast golftur med gutta en gang i året. Hadde det i fjor – til Dublin. Det frister til gjentakelse.

– Er du politisk interessert?

– Nei, men engasjerer meg i enkeltsaker. Som sagt mener jeg Hustad fikk til mye bra og jeg setter pris på at folk tar på seg slike verv – der man kan få mye kjeft. Ofte ufortjent.

– Hva opptar deg mest lokalt?

– Ikke noe spesielt for øyeblikket, men jeg hadde håpt at folk kunne ha tenkt seg litt mer om før de reiser til Ålesund/Molde eller tyr til internett for å handle inn alle julegavene. Hvis Åndalsnes/Rauma skal overleve med dagens butikker og utvalg, bør man tenke lokal handel uansett om det måtte koste noen kroner ekstra.