Litt sorg og mest glede

Rotenonbehandling. – Elva er i grunn død fra før, mener elveeier Tommy Sæther.

Frivillige. Tommy Sæther og og Trond Gjersøe gjør seg klare til å plukke død fisk. Begge imøtekommer rotenon-aksjonen, fordi, som en kollega av dem sa det: - Rauma er ei gullåre uten gull.  Foto: Anders Hagen

Sprøyter sidebekker. - Jeg føler meg som en liten, men viktig brikke i et stort spill, og prøver å være skjerpet hele tida, sier Tor Bjørklund Larsen.  Foto: Anders Hagen

Hard virkelighet. En ål tåler rotenon litt bedre enn en laks. Men bare litt. Her tar den sine siste gisp før døden inntreffer.  Foto: Anders Hagen

Fra papir

Han har sett tre laks i hele år, mens han før i tida så tre laks i hver eneste høl.

Sæther var en av mange fra elveeigarlaget som var i aksjon fra tidlig i går morges. Sæthers oppgave var å fjerne død fisk fra elva. For rotenon er dødelig effektiv mot fisken. Klokka 07.30 i går morges ble kranene fra rotenontankene åpnet, og vannet i elva gikk fra å være livgivende til å bli en dødelig gift for fisken. Men doseringa er ikke minst også dødelig for selve parasitten – den uønskete arten man forsøker å fjerne. En gang for alle. Gyrodactylus Salaris.

Kort tid etter at utslippet startet begynte massedøden av fisk. For noen tok det litt lengre tid enn andre. Ålen, for eksempel. Den tåler rotenon bedre og en av dem tok sine siste svømmetak for avisa, mens småfisken allerede lå med buken i været på elvebunnen.

– En gledens dag

Stemninga blant mannskapene var god. Optimistisk. Elveeiernes representant i alle Gyro-elvene i Rauma, Vidar Skiri, nøler ikke med å kalle dagen for både historisk og for en gledens dag.

– Det har blitt gjort et enormt arbeid over en årrekke, for å bevare laksen og ørreten i elva, blant annet i genbank. Vi har klart å holde systemet i gang også, i påvente av behandling, sa Skiri.

Og uansett hvem vi snakker med så er tonen den samme: «Dette er eneste mulighet. Endelig skal elva bli frisk».

Tommy Sæther får støtte for sine ord om ei død elv fra faglig hold: 90 til 95 prosent av lakseyngelen pines i hjel av lakseparasitten. Det er omtrent ikke laks igjen i elva.

– Lakseparasitten er en av svært få uønskete arter vi faktisk har mulighet til å gjøre noe med, sier Pål Adolfsen fra Veterinærinstituttet. Han står vakt oppe ved Slettafossen, der den første rotenonet blandes inn i vannet. Og han legger til:

– Vi må for all del lykkes.

Sjansen er god, sjøl om alle er klar over at Rauma elv er en av de vanskeligste å behandle. Steinrøyser med vann under, bakevjer, små bekker, skjulte pytter og utløp finnes i hopetall. Men det er her nådestøtet settes inn. Området har blitt kartlagt ned til hver minste detalj de siste to åra. Langs hele elvebredden, på begge sider, går det mannskaper med rotenon og utstyr. De baner seg veg gjennom skog og kratt. De klatrer til dels opp i lia, for å nå avmerkete punkter på kartet, og ellers alt som ser «skummelt» ut.

– Bare en liten yngel er nok, sier Tor Bjørklund Larsen, fra Trondheim Omland Fiskeadministrasjon.

Ikke en eneste liten parasitt må overleve. Derfor oversprøytes også elvebredden med rotenonholdig vann fra båter og flåter som pumper opp vannet fra elva. Dette, en sterkere blanding, og at elva skal behandles igjen neste år er esset i ermet. Et ess man ikke hadde for 20 år siden.

Fra papir