Du må ikke se på rotet. Det har blitt lite tid til oppussing, sier Aursand og viser veg inn i hjemmet sitt i Hagan.

Aursand er en engasjert mann og advarer oss om det mange temaer han ønsker å si noe om, mens vi rusler ut på terrassen i duskregnet. På terrassebordet står en åpnet rosévinflaske og et fylt krystallglass han så vidt har nippet til.

– Jeg skal tilbake på jobb, så det er mest for fotografen, smiler han.

Aursand innrømmer at han er glad i vin og har også en egen drueplantasje, som han kaller det, på landstedet på Hurum.

– Jeg leverte druer derfra til Johan Setnes et år, og han laget en god «fastlege-vin» for meg. Det ble bare noen flasker, men med den produktiviteten den «plantasjen» har, kunne jeg nok ha levert mer, ler han.

Bærumsgutt til Romsdalen

Men aller først må vi få vite hvordan en bærumsgutt kunne havne som lege på Åndalsnes.

– Jeg er fra Eiksmarka i Bærum, men mine foreldre var ikke fra oslotraktene så jeg har vokst opp med ferier i Nord-Norge og hos fars familie i Trøndelag. Jeg har aldri hatt den oppfatningen at man må bo i Bærum.

Etter ett år som FN-soldat i Libanon, der han også møtte sin ekskone, søkte han på syv legejobber. Rauma var raskest ute med å invitere han til intervju. Dagen han kom til Rauma første gang, sammen med sin far, var en flott solskinnsdag i 1988 med yrende folkeliv i gågata.

– Der ble jeg mottatt av Ole Bernt Harvold, Oddvar Morstøl og Ole Myklebostad på en måte som gjorde at jeg tenkte at her kan jeg veldig gjerne tenke meg å jobbe, forteller han.

Aursand trekker også frem Ola og Solfrid Åndal som viktige støttespillere i årene etterpå.

– De var veldig ivaretakende for meg og min lille familie midt opp i alle strabasene med voldsom arbeidsmengde og stor legemangel. De støttet på en slik måte at jeg syntes at det gikk an å være her.

Arbeidspress

Han innrømmer at det er disse fem personene, i tillegg til Ellinor Myklebostad, som egentlig er hovedårsaken til at han klarte å overleve det trøkket det var å være lege i Rauma på nittitallet.

– Det var mye verre den gangen enn nå. Jeg har stor beundring for det arbeidet som Ole Myklebostad, og jeg vil også si hans kone, Ellinor, har gjort for Rauma kommune. Jeg vet ikke om folk er klar over hva man har hatt her. Rauma kommune er dem en stor takk skyldig, mener Aursand og forteller om en oppofrende lege med et enormt arbeidspress.

– I 1986, etter at Ole hadde hatt noen år ute, var det ekstremt krise her og fire leger sluttet samtidig. Da jeg kom i 1988 var vi to eller tre leger, pluss turnuslege. Det var en helt annen bemanning på legesiden enn det er nå, og voldsomt kjør. Knalltøft.

Aursand forteller han kunne jobbe 39 timer i et strekk uten søvn.

– I 1991 jobber jeg over en årsperiode, 20 uker med 100 timer i uka; på jobb ute av huset her. Ikke hvilende jobb, men aktiv jobb, sier Aursand og vil samtidig får frem at det å være fastlege er noe av den mest interessante jobb man kan ha som lege.

Forventningspress

– Du får tillit hos folk og du kommer under huden på dem. Den tilliten de viser, medfører at jeg føler stor takknemlighet for det å være fastlege. Jeg føler meg beriket og har blitt kjent med mange mennesker opp igjennom årene. Jeg hadde nok blitt fastlege på nytt igjen, men hadde sett at det var litt mindre arbeid. Det har blitt 50 årsverk på 30 år.

Aursand kommer også inn på det faktum at det er mye mer arbeid gjennomsnittlig per uke for fastleger nå, enn det var for 10-15 år siden. Han mener at forventningene i befolkningen har forandret seg slik at man nå står overfor endringer i samfunnet som fører til at flere og flere oppgaver er blitt dyttet over på fastleger.

– Sykehusleger oppfatter i større og større grad fastleger som deres sekretærer. Og så har man nedbygginga av antall sykehussenger, halvert liggetid på sykehus, fra 1998 og frem til i dag, og også reduksjon i antall sykehussenger totalt i Møre og Romsdal med nytt sykehus. Man reduserer antall institusjonsplasser i institusjoner rundt omkring og så er det hjemmesykepleien som må håndtere flere syke folk som trenger mye hjelp hjemme. Det er da fastlegene som skal håndtere dette. Dette blir opplevd som «too much». Samhandlingsreformen, den nye akuttmedisin forskriften og primærhelsemelding som statsråden har kommet med, tar i liten grad hensyn til fastleger. Fastlegestanden i Norge opplever derfor å ikke bli sett og ikke verdsatt nok.

Privatlivet

Arbeidspresset har kostet, også for Aursand, selv om han ikke vil skylde på andre enn seg selv.

– Det har vært mine avgjørelser. Men det er klart at arbeidspresset har vært belastende for min hjemmesituasjon. Jeg kunne gjerne sett at jeg hadde hatt mer kontakt og oppfølging av barna mine opp igjennom årene. Det er de som på sett og vis har betalt den største prisen. Det er nok det jeg angrer mest på. Jeg har to jenter og en gutt – mellom 19 og 29 år – som jeg har et godt forhold til i dag.

Aursand har vært kommuneoverlege i 23 år av de 30 årene, og sitter med det øverste ansvaret.

– Hvis jeg ikke får dette til å gå rundt med mine kollegaer, er det til syvende og sist jeg selv som sitter med vakta. Jeg har rett til vaktfri i og med at jeg er over 60 år, men jeg er en av de få leger i fylket som fremdeles går legevakt etter fylte 60 år.

– Hvor gammel er du?

– 61,5 år.

– Har du hatt noen fritid i det hele tatt?

– Når du har vært her en stund, er det blitt mange som ønsker å ha en kontakt og det har blitt en utflytende grense mellom privatliv og jobb. Det er blitt slik at mange tillater seg å ringe på kvelden, natta også, om ting som de kunne ha ordnet på dagtid. Slike unødvendige henvendelser bidrar til slitasje, påpeker Aursand.

Han mener det er noe uheldig det Høie har sagt; at det er pasientenes helsevesen.

– For pasienten har faktisk ikke bare rettigheter, men også ansvar selv for å sørge for en viss ryddighet i eget liv og ta opp ting med legene i vanlig arbeidstid.

– Men hvorfor skrur du ikke av telefonen?

– Det gjør jeg aldri. Folk sier at man blir for lenge i jobben og bør bytte beite og alt det der. Men jeg tror faktisk at det har vært greit at noen leger utgjør en viss kontinuitet for folk, en slags trygghet, og som kjenner kommunen over tid. Men det er også litt slitsomt når man har jobbet et sted over tid, og man opplever gang på gang nye omorganiseringer, nye sjefer som vil ha det på nye måter og slikt. Det innebærer at en del leger, men også kommunalt ansatte, går av med pensjon før tiden.

Skal ikke slutte enda

Aursand har mange ganger fått høre på bygda at han skal slutte.

– Jeg kan holde på lenge, jeg. Hvis helsa holder, og forholdene rundt meg ligger til rette for det, har jeg tenkt å holde på til jeg er 65 eller 67.

– Som lege kjenner du vel symptomene og vet om du er frisk eller ikke?

– Jeg er lite flink til å passe på meg selv. Jeg har jo også vært pasient, og er både kreftoperert og øyeoperert. Det har gått fint, og det er jo viktig at jeg selv også får oppleve den siden.

Aursand begynte med briller i tre års alder og har nå for første gang kunnet gå uten briller, etter at han ble operert for grå stær for kun kort tid siden.

– Det er veldig rart, innrømmer han.

Et annet liv

Etter sitt havarerte ekteskap, har Aursand funnet seg en barndomsvenninne som han har vært kjæreste med en del år. Av private grunner må hun være i osloregionen, og det blir til at når han har fri, reiser han dit. – Jeg har på sett og vis et annet liv der. Da er jeg borte fra dette som er bekymringer og forpliktelser i den rollen jeg opplever her som allemannseie. Der nede får jeg holde på med druene mine, både i Bærum og på Hurum, der madamen har hytte. Der er det fantastisk å være. Der har du også naturglede og naturopplevelser. Uten at jeg snur på hodet ser jeg fire fylker på en gang – og høymodne Pinot Noir druer. Det er en grei avkobling å ha.

– Men vi snakket om fritid – hvis du har noe her – hva gjør du da? Sitter på terrassen med vinglasset?

– Jeg mener ikke at man skal sitte med vinglasset når man har fri, sånn sett, men man bør ta seg tid til å kjenne etter, føle på ting, og få andre inntrykk. Lese en bok, som jeg ikke har fått tid til, ta en tur på golfbanen, gå en tur rundt bruene eller en tur på Rampestreken, som jeg innrømmer ikke blir så ofte, sier han og forteller at han har sine oppfatninger om hva naturglede er.

Sann naturglede

– Sann naturglede er å sitte helt stille på verandaen i hagen en sen ettermiddagsstund, med et glass vin eller en kopp te, og ta innover seg Guds skapte natur. Jeg har absolutt ingen ambisjoner om å bevege meg over Romsdalseggen og er bekjent av det. Jeg tror at et flertall av Raumas befolkning deler mitt syn. For meg er det litt underlig å oppleve hva sosiale medier og den nye medieverden fokuserer på. Folk deler sine toppturer med en selfie på Facebook hvilket avstedkommer i løpet av kort tid, flere hundre likes, og kommentarer på hvor flink du er. Folk får en bekreftelse på sitt selvfokus og sin vellykkethet. Jeg ser ingen grunn til å henge med på dette løpet. Jeg burde være bra nok som jeg er, her jeg sitter i ro og takknemlighet. Da får heller hipsterne holde på med sitt.

– Hipsterne – hvem er det?

– Det er de folkene som er litt kule, med langt hår, ubarbert, og kledd for en tur ut i naturen, men som egentlig går rundt i veldig dyre klær. Jeg skal ikke konkretisere hvor man finner dem hen, sier han og smiler lurt.

Naturvern

Aursand synes det ikke er riktig at en liten krets, som er veldig fokusert på å løpe rundt i fjella, skal definerer for hele kommunen hva som er naturglede.

– Det er vakkert uansett hvor man bor hen i Rauma. Man må ikke hoppe ut fra en fjellvegg for å få det kikket, for å skjønne at man lever.

Han er også opptatt av naturvern og mener man må begynne å gjøre noe med den invasjonen av turister som brer om seg i Norge.

– Jeg er opptatt av at utfordringer man opplever i Flåm og Venezia, også har nådd oss. Folk opplever at deres rolig nabolag blir invadert av turister og feilparkerte biler. Bare i juli ble det skrevet ut parkeringsbøter på Risen på nesten 100.000 kroner. Det er mye.

Visjonsdiskusjon

Han mener vår visjon om å være verdens beste kommune for naturglade mennesker, også bør diskuteres på nytt.

– Dette blir nok litt «too much» etter hvert. Man burde ta en debatt i kommunen her om ikke man burde innføre noen reguleringer i forhold til adgang til vår natur, en slags turistbeskatning. Det tror jeg faktisk man burde se på.

Aursand påpeker også det paradokset at man i Rauma er veldig opptatt av å få folk til å flytte hit, men litt mindre opptatt av hvordan man skal ivareta de som har flyttet hit.

Et samlingssted

– Det blir iallfall stilt få spørsmål om hvorfor folk flytter herfra. Nå har fjellfolka sin arena, så har golferne, minicon og andre organisasjoner og idrettslag sine forskjellige aktiviteter rundt omkring. Men hvordan ivaretar man folk som er middelaldrende mennesker som ikke er herfra og som synes det er vanskelig å bli kjent med lokalbefolkningen? Fordi det er reelt. Det er vanskelig for innflyttere å bli kjent med lokalbefolkningen her, sier Aursand og har et forslag til løsningen på problemet.

– Dette er kanskje sprøtt at en kommunelege sier, men jeg er privatperson nå. Det hadde vært fint om man kunne komme tilbake til slutten av 80-tallet da man hadde et samlingssted, en pub som er åpen for folk som ønsker å treffes og som ikke nødvendigvis har en spesialinteresse av å gå fjellturer. Et sted man kan treffe andre og der de ikke spiller høy musikk hele tiden. Jeg oppfordrer ikke derved til alkoholisme, men til å forebygge ensomhet.

Det politiske livet

Aursand var en tid aktiv høyrepolitiker, men valgte å gå ut av politikken i 2010.

– Det er litt vanskelig å komme med slike provoserende innspill som jeg kanskje har kommet med nå, hvis man er medlem av et parti. Det var derfor jeg trakk meg ut.

– Du fikk litt pepper i din tid som politiker, gjorde du ikke?

– Pepper ja. Men jeg tror faktisk at folk er veldig i stand til å vurdere hvorvidt jeg er å betrakte som en gammel, gretten bøffel, utstøtt av flokken, og som står på utsiden og stanger for å komme inn i igjen. Eller om jeg ikke er det.

– Hva mener du selv?

– Jeg mener jeg i høy grad er en del av et samfunn. Men det som jeg synes kanskje er en av de aller største utfordringene her, er at veldig mange mennesker er veldig redde for å si hva de mener. Det fordi hvis de mener noe, blir de i veldig stor grad møtt av enkelte som er herfra, og som er veldig fremmed for at det går an å ha andre synspunkter enn deres egne. Hvis du får en sterk reaksjon på det du måtte mene, er det et uttrykk for at du faktisk har pirka borti noe som det er noe i. Selv om jeg bor her og sånn, så synes jeg ikke at jeg blir bekvem med akkurat den biten der; at folk åpenbart er redd for å dumme seg ut og ikke tør å delta i debatter. Det synes jeg er litt trist.

Få venner

Aursand innrømmer at han har mange bekjente, men få venner.

– Forskjellen på vennskap og bekjentskap er at venner tillater seg å si den historien man ikke har lyst til å høre. En bekjent lar være å si noe, og går i stedet på gata og sier hvilken tulling du er. Venner sier hva de mener selv om det kan bli tatt dårlig opp. Sånn sett er jeg en venn av Rauma. Jeg sier hva jeg mener og så er jeg ferdig med det. Så får folk like det eller ikke. Det er ment godt.

– Du var vel uvenner med avisledelsen i en periode også?

– Ja. Uten å gå inn på selve saken, så ble jeg forbanna og var uten avis ett år.

– Når du pensjonerer deg – blir du boende her da?

– Nei, tror ikke det. Hvis jeg beholder helsa så flytter jeg hjemover igjen. Til Bærum. Jeg har gardert meg litt og har kjøpt en egen leilighet med heis, hvis det skulle bli slik at vi skulle bli invalide.

– Så du har virkelig planlagt alderdommen allerede?

– Ja, men jeg er ikke så mentalt innstilt på det. Jeg er ikke der enda, så det kommer til å bli sjokkartet.

– Vil du si at du trives i Rauma?

– Litt både og. Jeg har en hvit frakk på når jeg er her. Jeg må passe meg for ikke å bli for useriøs eller for mye meg selv. I Oslo og på hytta kan jeg tillate meg å være litt klovn. Det tillater jeg meg ikke her.

For eksempel har jeg en caps som jeg ikke bruker her. Den bruker jeg bare på hytta. Capsen er rød og med hvit skrift står det: Make America great again. Når folk bemerker noe om den, som «hva i all verden er det som går av deg», så sier jeg bare; Se hva som står på innsiden: Made in China.