Jeg har vel regnet meg selv som en litt over middels dreven fjelldame. Helt til jeg i sommer måtte snu på veg til toppen av Bispen.

Selvtilliten fikk en knekk; nå har jeg virkelig blitt gammel og pysete. De neste fjellturene etter det, ble av den litt flatere sorten.

Derfor var tvilen sterk da det på jobben dukket opp spørsmål om vi skulle få tatt oss en prøvetur på den nye Via Ferrataen – og hvem som eventuelt skulle ta den turen.

Introtur

Undertegnende tok en telefon til Kevin Kolstad bare for å høre hvordan påmeldingen gikk, men før jeg visste ordet av det, var jeg påmeldt til en testur dagen etter, dagen før Romsdalsstigen Introveggen offisielt åpner.

– Hva har jeg gjort nå? Jeg kommer vel til å ødelegge turen for de andre med min høydeskrekk.

Oppmøtet klokka ni tirsdag morgen på Tindesenteret roer nervene litt. For blant mine fire turkamerater, er det ei dame til, som heller ikke har så stor klatreerfaring, og som faktisk – om mulig – er enda mer nervøs enn meg.

– Jeg har jo aldri gjort noe slikt før og nå tvinges jeg egentlig med, innrømmer Jessica Kristiseter på kav amerikansk.

Hun er gift med Martin Kristiseter og sammen bor de i USA. De er på ferie hos hans familie på Åndalsnes og har fått luftet seg i fjella rundt omkring før dette.

– Vi reiser tilbake i morgen, så det var litt viktig å få tatt denne turen i dag, sier Martin.

Gutta ser jo uforskammet spreke ut, og der høres ingen innvendinger mot den forestående turen; bare «dette blir kult!»

Kevin Kolstad er guide og før vi forlater Tindesenteret med hjelm og spesialselene for turen, må vi lese igjennom en «kontrakt» på hva vi skal begi oss ut på, og signere. Der kan vi blant annet lese at hvis du faller, kan du slå deg stygt, selv om du er sikret.

Greit å vite!

Bjørmosen

Turen starter helt øverst på Bjørmosen i Hagan og dit går man til fots. En helt grei oppvarmingstur. Første delen av Via ferrataen, både Introveggen og Vestveggen, starter i skogholtet. Der møter vi Matti Bernitz, en av initiativtakerne bak Romsdalsstigen, og to karer til, som driver og jobber med Via Ferrataen Vestveggen. Den skal etter planen åpnes i september.

– Har du fått sove i natt, da, spør Matti.

Det kan man jo bekrefte, selv om nervene er litt frynsete på veg opp i skogen mot første wire.

På rekke og rad står vi og venter på å kople oss på wiren med to kroker vi har i det spesialdesigna «ferratabeltet». Krokene er festet til elastiske bånd, som skal forhindre at eventuell fall blir for brått. Det er vel best å bare ikke falle, tenker jeg.

Wire

Wiren man kopler seg på, og som man til enhver tid skal være koplet til, er festet med jevne mellomrom til fjellet. Forbi disse festene må man hekte krokene av og på. Det er vel den største «jobben» på turen.

Ellers er det bare å løfte beina opp på jernbøylene eller de små platåene som er murt fast i berget, og heise kroppen etter. Det går jo veldig greit.

Selv om utsikten er av den svimlende sorten, med fritt fall under beina enkelte steder, føler man seg veldig sikker.

– Dette er jo bare helt topp, sier Jessica fornøyd.

Mobil best

Vi sitter på en benk med beina dinglende i løse luften og nyter utsikten- omtrent halvvegs. Sekken på ryggen er litt problematisk da setet ikke har plass til den også. Kan lett bli vippet utfor her, føler jeg.

Det å ha med seg et tungt og stort kamera, var vel heller ikke et sjakktrekk. Her passer en mobil best. De spontane bildene blir ikke tatt, siden kameraet må ligge i sekken. Skulle det ut, var planlegging nødvendig. Men med erfaren klatrer med seg, som Iselin Hansen Tokle, var det bare å låne bort kameraet. Hun klarte brasene bedre, da man selv var mer opptatt av å holde seg fast.

Men skal man komme med en konklusjon eller anmeldelse av turen, må jeg si at det var en overraskende positiv opplevelse.

Det var to områder på ruta som var litt mer utfordrende enn de andre, men de måtte liksom være der for ikke å gjøre turen for enkel. Sikkerheten man følte langs ruta, gjorde at høydeskrekken ikke ble noe problem. Så da kan man si selv en bestemor, som ikke tør å forserer toppen til Bispen, kan ta Via Ferrataen Introveggen med en god følelse.

Særlig etterpå!