- Ja, for dette er nok ikke siste gang, sier Gunn Walstad Sogge, når hun og mannen Jørgen tar imot Åndalsnes Avis heime på garden rett under fjellet Mannen. Hun legger ikke skjul på at dette preger dem, hele familien på fire.

Det har bare gått fire timer siden de fikk flytte heim igjen etter to og et halvt døgn som evakuerte. De siste åra har evakueringsordrene nærmest blitt som en vane. Årets var den fjerde i rekka.

Håpet å slippe evakuering

I år hadde de et håp om at de skulle slippe å måtte forlate garden fordi det var så fin høst og var meldt kaldt framover. Men så kom det inn regnværsskyer over Nordvestlandet. Mandag ble det oransje farenivå. Og på torsdag kveld hevet NVE faregraden til rødt. Det betyr ferdsels- og oppholdsforbud under Mannen.

– I år så de an været og ga oss varsel i god tid. I fjor gikk det fra gult til rødt, og beskjed om at vi måtte være ute, i løpet av to timer. Jørgen var borte på jobb og jeg og dattera mi var akkurat kommet til Åndalsnes etter en tur til Hustadvika. Da hadde vi heldigvis ikke alle sauene heime, da var det raskere å evakuere. Det er verre når alle sauene er kommet ned fra fjellet, slik som i år, sier Gunn.

Torsdag fikk de igjen tilhold hos gode naboer; Liv Jorunn og Arve Horgheim. Med seg over europavegen hadde de vel 200 sauer, hester, hunder, katter, traktorer og biler.

– Vi er heldige som har så gode naboer som tar imot oss, dyra og alle maskiner og utstyr vi har. Vi beleirer jo hele garden deres, sier de to, og uttrykker forståelse for at gjestfriheten ikke kan fortsette i det uendelige.

Jørgen jobber for Veidekke og var i Rindal, tre timer unna, da evakueringsordren kom torsdag kveld.

– Hver gang vi må evakuere, må han ta seg fri fra arbeid, komme seg heim fortest mulig, og på turen ta tusen telefoner for å organisere alt, sier Gunn.

Takker gode naboer og venner

Igjen er det takket være gode naboer og venner at det går så bra å rømme garden.

– Per Bersås snakket med folk i grunneierlaget, og sammen med Terje Alnes kom han og hjalp oss å flytte dyra.

– Og så har vi noen andre som vi har som ei beredskapsgruppe; Jørgens bror Kjell, blant andre.

– Vi hadde en veldig jobb i fjøset – vi skulle sende sauer på slakteriet om to uker, men plutselig fikk Ole Kjell Talberg i kommunen snakket med slakteriet så vi fikk godkjenning til å sende dem neste dag. Dermed måtte vi plukke ut livdyra og sortere dem. Da fikk vi god hjelp av folkene – det hadde ikke gått uten dem, sier de to. – De slapp det de hadde i hendene og kom og hjalp oss å sortere. Vi starta i femtida på ettermiddagen og var ferdig i tolv-ettida på natta.

De navngir hjelperne: Marius Remmem, Linn Hestad, Geir Hanekamhaug, Jorunn Sæther, Per Bersås. Terje Alnes, Ann Kristin Modin og Kjell Sogge.

Slitsomt å evakuere

– Men hva gjør dette med dere når det skjer år etter år?

– Det er slitsomt, rett og slett. Det er ikke noe annet å si, sier Jørgen. Gunn legger til:

– Vi kan ikke holde på sånn i ti år til, det sier seg sjøl. Men hva gjør vi?

– Det blir slik at når det nærmer seg seinsommer og høsten, så går du hele tida og studerer værmeldingen og følger med på været. Og så slapper du av litt når du ser at det har meldt fint vær lenge, og så blir du litt småstressa når du ser at det melder mye regn. Det er slitsomt å ha det slik hver bidige høst. Det gjør ikke noe bra med oss. Det har forringet livskvaliteten betraktelig.

– Og dette sliter på ungene våre. Det preger hele familien.

– Er det utmattende?

– Ja, det blir jo det. Nå blir vi sånn «Jippi, heim igjen!». Men når blir vi evakuert neste gang?

Begrenser familiens frihet

Evakueringstrusselen har satt begrensninger for familien. Jørgen påpeker at etter sommerferien må en av dem være heime hele tida av frykt for evakuering.

– Og hvis vi reiser på ferie, og det blir evakuering mens vi er borte, så har vi jo bare det vi har tatt med oss.

Gunn: – Vi tør ikke reise på ferie. Vi er bedt i bryllup om ei uke. De måtte jo selvfølgelig ha beskjed for lenge siden, men vi måtte bare si at vi ikke tør. Noen må være heime å ta seg av alle dyra hvis det skjer noe.

– Vi har erfart at vi må planlegge hvilke beiter vi skal bruke, når vi tar sauene ned fra fjellet. «Tenk hvis vi blir evakuert, da må vi spare det beitet og det beitet». Og vi må prøve å utsette klippingen av sauene lengst mulig.

De frykter en evakuering seinere denne høsten.

– Da får vi et problem fordi vi må klippe sauene straks. De må være ferdigklippet til de skal parres, og da har vi et problem fordi vi ikke har noen steder å ha dem. Vi kan jo ikke slippe nyklipte sauer ut i regn og kulde.

Koster dem mye penger

Gunn og Jørgen legger ikke skjul på at evakueringene har kostet dem mye penger.

– Det blir mye kostnader, både direkte og indirekte. I reine penger har vi nok lagt ut et par hundre tusen kroner, sier Jørgen, og nevner et 1,6 kilometer langt nødgjerde på Horgheim, varmepumpe til huset vi reiser til når de evakueres, og vaskemaskin; kort sagt innrede et nødkrypinn på andre siden av elva som det koster å ha i beredskap.

– Vi har måttet kranglet så fælt for å få dekket noe av disse utgiftene. «Dette dekker vi ikke», er tilbakemeldingen fra forsikringsselskapene. Og nå har forsikringsselskapene sagt fra at de ikke vil betale ut for en skade som ikke har skjedd. De har vært velvillige og betalt ut en del av det inntil i fjor. Vi skal sende inn i år også, men antakelig kommer vi ikke til å få noe.

– Det blir nesten så en gir opp litt. Vi føler ikke at det er riktig at vi skal bli så skadelidende for dette som vi uforskyldt har havnet opp i, sier Gunn.

Besøk av NVE-Blikra

Sjefgeolog Lars Harald Blikra var lørdag på besøk hos Gunn og Jørgen, slik han har pleid å gjøre hver gang.

– Samarbeidet med NVE er godt. Men det at NVE startet målinger på Mannen har redusert livskvaliteten vår. Vi skulle ønsket at det aldri ble startet målinger. Da kunne vi levd i lykkelig uvitenhet. Men jeg skjønner at de har et ansvar.

– Men hadde de ikke startet med målingene, så hadde vi ikke vært ute så ofte som vi er nå. For vi tror at fjellet har holdt på slik i årevis. Det var mye mer ras i fjellet før de begynte målingene enn det har vært etterpå, sier Gunn.

De er også fornøyd med kommunens rolle.

– De viser forståelse, men de har havnet i en håpløs situasjon som jeg tror de ikke vet hvordan de skal løse.

– Uviss framtid

– Hva tenker dere om framtida?

– Veldig uviss. Usikker. Vi vet ikke om vi er her om fem år, ti år. Vi har drevet garden i 30 år og bygd den opp fra ingenting Det er liksom ikke bare å flytte. Alt rundt her har vi bygd opp sjøl, sier Gunn.

Jørgen legger til: – Og ikke får vi betalt om vi prøver å selge garden. Det vi har kavet med i livet; verdiene ligger på garden her.

Gunn: – Garden er totalt verdiløst for andre enn oss sjøl. Ikke vil myndighetene innløse oss, og vi har egentlig ikke lyst å flytte heller. Og ikke får vi solgt. Vi er veldig låst – det er en håpløs situasjon vi har havnet i, sier Gunn.

– Det er helt håpløst å vite hva vi skal gjøre eller ikke gjøre, mener Jørgen.