Det var sist lørdag at Kjetil Sæther og jaktkamerat Johan Høgset var på hjortejakt i Mårgådalen i Isfjorden. Ja, det var både bratt og ulendt, men å gå der var innenfor det de to regnet som ufarlig og uproblematisk. De hadde sett tre dyr de skulle prøve å komme seg nærmere inn på og de gikk i den bratte lia med en avtand på vel 100 meter.

– Jeg er rutinert i fjellet og har vært på jakt siden jeg var 11 år. Jeg har knapt nok skadet meg noen gang, forteller Kjetil stående ved sida av stuebordet heime i Isfjorden. Han serverer kaffe, men greier ikke å sette seg ned. Ei lita feilvurdering kunne altså ha endt med at livet var slutt for den erfarne jegeren fra Isfjorden. Han hadde siktet på to av dyra i nesten en halv time, men kunne ikke skyte. Da de plutselig satte seg i bevgelse, måtte han også flytte på seg og valgte ei linje som han regnet som trygg.– Normalt trør jeg ikke på berg som er glatt, men her måtte jeg ha gjort det og dermed skjedde det, forteller Kjetil. Han falt og hadde ingen ting å ta tak i. Han skjønte fort at han ikke ville stoppe og at han kom til å ramle nedover den bratte lia. På alle kanter var det kvasse steiner.

– Jeg var sikker på at at jeg var ferdig, sier Kjetil og beskriver med få ord det lille han kan huske. Kan skrek det han orket, han klarte å snu seg, helt instinktivt, og fikk sekken under seg. Jeg raste 40-50-60 meter nedover med stor fart og kunne ingen ting gjøre, forteller Kjetil om det svært dramtiske fallet. Litt lenger oppe i lia, hørte Johan skriket og på et annet sted hadde onkel Edvin Sæther sett hele fallet i kikkert. Fra motsatt side av dalen oppfattet far Magne fallet over jaktradioen.

– Jeg ropte, men fikk ikke noe svar, sier Johan og innrømmer at han ble redd, men veldig fokusert på at han måtte lete og finne. Han tok seg nedover og oppdaget jaktkameraten etter noen minutter. Han så at han lå på sekken og at han løftet på hodet. Han var i live!

– Der jeg stoppet, var det bare tre-fire meter til neste stup. Det var heller ikke lett å holde seg fast. Men jeg tenkte med en gang at jeg måtte få på meg varme klær. Jeg klarte en genser, men fikk ikke på meg jakke på grunn av smertene. Så la jeg meg over sekken og forsto at jeg hadde overlevd, sier Kjetil og legger til at han lite visste om hvor skadet han var. Smertene var store, og han fikk sagt fra i radioen om at han trengte hjelp.

– Jeg er helt sikker på at det var sekken som reddet meg. En sekk med solid stålramme, sier Kjetil og viser fram underdelen av sekken som er totalt oppskrapt, men ikke ødelagt.Etter ti minutter kom Johan fram og fikk kledd på mer varme klær. Han skjønte at det ville ta tid selv om andre nå hadde slått full alarm.

– Jeg så de opprevne klærne, blodet og fikk sjekket hode og rygg, forteller Johan. Han skjønte at kameraten var berget uten de alvorligste skadene.

– Er du merket for livet?

- Jeg håper ikke det. Ja, jeg er skremt og jeg er lei meg for at mange ble redde, men jeg skal ikke slutte å gå på jakt. Men jeg kommer nok til å dobbeltsjekke en del valg heretter. Opplevelsen har lært meg at det er små marginer, veldig små marginer noen ganger. Og jeg får nok ikke flere slike sjanser. Det forstår jeg. Jeg tok et steg jeg aldri skulle ha tatt, sier en sliten, men lykkelig Kjetil Sæther.