I festivalavisa Fjellfolket, som var bilag til Åndalsnes Avis torsdag 04. juni kan du blant annet lese om polarhelter, fjellfestivalkunst og dugnadsfolk i fjellet. E-avisa finner du her.
Det var modige og innovative mennesker som satte store tanker ut i livet i 1936. For på samme tid som vegen over Trollstigen var ferdig, sto også restauranten på Alnesreset ferdig. På vegens høgeste punkt 852 meter over havet. Her skulle fjellfarende folk og ikke minst fjellturister kunne få tak over hodet og noe å spise.
Her spiste også kong Haakon den 29. juli i 1936. Han ble servert lunsj i forbindelse med at vegen ble åpnet.
– Vegen over Trollstigen ble bygget av to grunner. Fordi valldalingene trengte «landfast» forbindelse med omverden og fordi vegen ble til et sysselsettingsprosjekt i ei tid da arbeidsledigheten her i landet var svært stor. Det forteller Alf Hanekamhaug som i mange år var bestyrer på toppen av Trollstigen.
- Penger og prestisje
Romsdal skyssforening var stiftet så tidlig som i 1912 og var fra starten ei skyssforening som kunne stille med hest og vogn. Etter hvert kom bilene mer og mer. Det var bøndene i Grytten som opprinnelig stilte med hester og som på den måten kunne hente seg en ekstra inntekt.
– Det var nok en blanding av penger og prestisje, sier Erling Kjølseth når vi spør om hva som motiverte hesteeiere og etter hvert bileiere til å stille med kjøretøy i skyssforeningen.
Og noen så nok åpenbart potensialet i turismen over Trollstigen. Derfor ble også restauranten på toppen bygget. Her skulle det virkelig serveres til både lokalbefolkning og kravstore turister.
Alf Hanekamhaug forteller at restauranten var prefabrikkert på Oppdal og ble reist på toppen av det lokale firmaet Iver Krohn & Sønner. Brødrene Sæth hadde rørleggingsarbeidet og det var spiseplass til rundt 180 personer. Oppe var det mørkeloft med flatsenger og det var et stort kjøkken med koking på ovner fyrt med ved.
– Mot slutten av 40-tallet ble det bygd et anneks. Det var en tyskerbrakke på 12X30 meter og den ble bygd på et lavere nivå bak restauranten. Det kom i drift som overnattingssted i 1950, forteller Alf Hanekamhaug og legger til at en tredel av brakka hadde motellrom med to og fire senger på rommet. To tredeler hadde rom med høgere standard med varmt og kaldt vann. To rom hadde eget bad og klosett.
Dermed var det sengeplass til rundt 40 personer på Trollstigen og det var uteterrasse, peisestue og stor fyrkjel for produksjon av varmt vann.
– Nå ble plassen omdømt til Trollstigheimen og jeg var bestyrer fra 1952, forteller Alf Hanekamhaug. Åtte til ti personer hadde jobb der gjennom sommeren og sesongen varte stort sett fra 1. juni til 15. september. Jeg ble titulert som manager, forteller Alf. Tittelen var nesten adelig, men i praksis gjorde han alt mulig var mer som en vaktmester. Tyskere, engelskmenn og amerikanere var de hyppigste turistene på toppen i tillegg til nordmenn.
Knust av snøskred
Alf kan også fortelle at han etter sterk oppfordring åpnet hytta i påska i 1953. Da var det lite snø, men lokale ungdommer som ville stå på ski insisterte på at å bo på Trollstigen i påska det året.
– Vi gjorde det, men det var et vågestykke.
Vi kunne når som helst ha snødd inne og i ettertid ble vi mer enn klar over at vi befant oss på et skredutsatt sted, sier Alf.
For snøskred kom. Og ifølge Alf Hanekamhaug, var det ingen som hadde trodd at det kunne skje akkurat på toppen av Alnesreset. Først ble annekset rammet og delvis knust. I deler av restauranten ble også vegger slått inn. En solid betongvegg ble deretter satt opp for å verne restauranten mot nye skred. Den skulle kunne tåle det aller meste.
Men slik ble det ikke, og da et enormt skred kom i 1963, ble Trollstigheimen så mye skadd at den aldri ble bygd opp igjen.
– Den hadde nok utspilt sin rolle uansett, sier Erling Kjølseth og det begrunner han med to ting. Det ene at de nok aldri ville ha fått tillatelse til gjenoppbygging grunnet rasfaren. Det andre at det var på Stigrøra at folk ville stoppe. Fotoapparatet hadde blitt allemannseie og det var her utsikten var og det var her bildene ble tatt. Det var helt naturlig at det var her et nytt restaurantbygg måtte bygges, sier Erling Kjølseth.
- Populær arbeidsplass
Synnøve Kjølseth var bestyrer på Trollstigheimen i flere år.
– Ja, den gangen var det ei skikkelig fjellstue, sier Synnøve og forteller om at cruiseturisten stort sett fikk servert kaffe og kaker fra et meget rikholdig kakebord, bakt fra klokka seks om morgenen hver dag. Rømmegrøt og annen middag ble også laget daglig gjennom sommeren og om helgene var restauranten et populært utfartssted for folk fra både nærmiljøet og hele regionen.
– Det var en populær arbeidsplass for jenter og de kom igjen år etter år. Vi ble som en familie og jobbet mye. Fra seks om morgenen til ni-ti på kvelden. Da satte vi oss ned ved peisen og koste oss. Vi talte ikke timer den gangen slik som i dag, sier Synnøve og hun legger til at når sesongen var over om høsten, var de veldig slitne og bestemte seg for aldri mer en ny sommer i fjellet. Men når våren kom, hadde nok innstillingen endret seg. Synnøve var bestyrer i fem år.
– Da hadde bilene for lengst overtatt for hestene og bussene hadde overtatt kjøringen fra cruiseskipene, forteller Erling. Han kan oppsummere den historien med at det ikke skjedde uten kontroverser verken midt på 30-tallet da bilene utkonkurrerte hestene, eller først på 80-tallet da private personbiler måtte vike plassen for bussene.
I dag er det Nasjonal Turistvegs praktbygg som råder grunnen og rommer serveringen på Trollstigen. Og arkitekt Reiulf Ramstad har fått en rekke arkitekturpriser.
