Turid Hoem er ikke som andre pensjonister. Ikke bare jobber hun daglig på Rauma Ullvarefabrikk, men hun har også i en alder av 74 år, begynt med en helt ny sport; klatring.

– Jeg trodde ikke at lårhalsbruddet skulle stoppe meg, men jeg har ikke fått gått i hele vinter. Da måtte jeg finne på noe annet å gjøre, forteller hun engasjert.

Vi møter henne på biblioteket en lørdag formiddag i mars mens solen skinner fra skyfri himmel utenfor de store vinduene. Hun sitter rolig sammen med flere andre damer og hekler. De er en del av hekleprosjektet til Mariken Bartens om å bidra til verdens største teppe.

Beskjeden

Turid er en dame som ikke liker å stikke seg ut, og hun enser ikke at journalisten kommer til avtalt møte om et intervju. Men hun er klar – og kledd i sportstøy.

– Ja, jeg måtte jo det. Jeg har jo ikke tid til å skifte før jeg skal til klatreveggen klokken ett, smiler hun når vi får dratt henne vekk fra hekletøyet.

Egentlig ville hun nok sikkert ha vært ute på tur til et av sine favorittsteder, Vengedalen, på en slik fin værdag, men sying og håndarbeid har også et sted i hennes hjerte. Hun er også med på et strikkeprosjekt på Woldstad går der hun er med på å strikke tepper til kreftforeningen.

Trønder

Turid er oppvokst i Trøndelag, i nærheten av Trondheim, og hadde ikke sett fjell før hun kom til Isfjorden i 1961. Og hun forsikrer at hun kom ikke på grunn av en mann.

– Nei, jeg kom for å få meg en jobb. Det jeg egentlig hadde lyst til, var å utdanne meg innen kjole og draktsøm, men det gikk i vasken da jeg ikke kom inn på skolen – fordi jeg hadde jobbpraksis fra før. Hadde jeg kommet inn, hadde jeg ikke vært her nå, sier hun.

Turid var bare en av mange syersker som kom til Isfjorden på den tida, og hun husker godt den dagen hun gikk av bussen i Isfjorden.

Nok gutter

– Der sto gutta på rekke og rad og ventet. Det var et sjokk. Det var ikke slik der jeg kom fra. Vi følte oss veldig små, hele gjengen, innrømmer Turid.

Det var mange syjenter i bygda og systuer i nesten hvert eneste hjem.

– Men det var nok gutter til alle jentene. Hadde det ikke vært for det, hadde det nok blitt innavl. Men jeg var ganske kostbar, sier hun og ler.

Men Turid ble sjarmert til slutt og fant også sin utkårede i Arne Hoem, og- som hun sier – ble hengende med han.

– Det var mange som ble skilt fort. Men jeg fikk det travelt både med barn og gårdsdrift, så det var ikke råd å skifte han ut, ler hun.

Turid Hoem

Alltid aktiv

Hun kaller seg for alenemor, siden Arne var selger og mye på farten. Det ble hektiske dager med ansvar for dyr, drift av gård og barn.

– Men jeg var vant med å være aktiv, det har jeg vært bestandig. Fra jeg var ganske liten banka jeg på dørene rundt omkring for å høre om jeg kunne passe barn. Og jeg har vokst opp på gård og vi ungene måtte ta i et tak. Det var alminnelig før.

Turid brydde seg ikke om fjella rundt henne og gikk ikke fjellturer, men var aktiv på andre området. Hun var tidlig plaget med helsa, fibromyalgi, og fant fort ut at det var hun selv som måtte gjøre noe med plagene.

Egentrening

– Jeg er imot tabletter og har ikke tatt en globoid en gang. Så jeg begynte å trene for meg selv. Jeg ble ganske godt trent etter hvert og kunne ofte gå hjemmefra opp til setrene på Vengedalen uten pause. Så lenge man varmer opp, er det utrolig hvor langt man kan gå. Og jeg liker best å gå alene; jeg liker meg ikke i flokk, innrømmer hun.

Og siden hun heller ikke liker asfalt, holder hun seg mest i skogen, der hun har funnet mange fine stier hun kan gå for seg selv.

– Det blir aldri kjedelig. Jeg trodde aldri at et lårhalsbrudd skulle stoppe meg, men det har det, forteller hun.

Kreft

For Turid har vært gjennom mer enn et beinbrudd. For litt over tre år siden fikk hun påvist føflekkreft. Hun var imidlertid heldig, kom til legen i tide og slapp stråling. Men i fjor fikk hun nok en kjedelig beskjed.

– Ja, legen ringte og sa det rett ut; du har fått livmorhalskreft. Da måtte jeg fjerne både det ene og det andre. Jeg trodde endelig jeg skulle bli flatmaga, men skjedde ikke. Jeg bare este ut, ler hun.

Også denne gangen ble kreften påvist i tide og hun slapp stråling.

Turid liker ikke å syte og pleier heller ikke å snakke om fibromyalgien som hun har slitt med i over 20 år.

– Det går opp og ned. Noen dager er jeg stiv og klarer ikke å knipe igjen hånda. Da er det vanskelig for meg å klatre. Men i dag er jeg helt fin. Det lover bra for klatringen etterpå, smiler hun.

– Men du jobber fremdeles?

– Ja, det er 18. året jeg er på Rauma Ullvare. Jeg synes det er greit å kombinere pensjonisttilværelsen med jobb. Men jeg har vært mange andre plasser før Ullvaren. Jeg har vært vikar i posten i 20 år, Rauma Konfeksjon i 7 år, Mesterklær og Hjellegjerde i Isfjorden i en periode. Der var det sying av skinnmøbler og det var tungt arbeid. Der sleit jeg meg nesten ut, forteller hun.

Nå jobber hun 70 prosent og kommer til å fortsette med det så lenge helsa holder.

Lårhalsen

At hun brakk lårhalsen, var et uhell som ikke skulle ha skjedd. Som statistikken sier, så skjer de fleste ulykker i heimen, og det fikk Turid erfare.

– Det meste naturlig hadde vel vært at jeg falt på isen ute, men jeg datt på badegulvet, av alt i verden. Arne satt hjemme på kontoret sitt i kjelleren, men hørte ikke at jeg ropte og banket. Jeg måtte til slutt åle meg ut på kjøkkenet og banke i gulvet der, før han hørte meg. Jeg var blå over hele armen etter bankingen, ler hun.

Hun hadde lyst til å komme i gang med gåingen så fort som mulig etter bruddet, men legene valgte å la naglende stå i lårhalsen siden hun var såpass oppe i åra. Det ga smerter under gåing.

Nye muligheter

– Jeg er helt uenig med legene. Jeg hadde skjønt at naglene kunne stå i, hvis jeg var beinskjør, men det er jeg jo ikke. Da kunne jeg ikke ha holdt på med det jeg gjør, påpeker hun.

Men Turid lar seg ikke stoppe og tar utfordringen på strak arm.

– Man kan ikke sitte hjemme foran tv-en heller, da sovner man jo. Jeg har seks barnebarn som snart er voksne, og fire oldebarn. Den eldste er fem år og de tre andre under året, så det blir ikke så mye barnepass enda. Men det blir vel.

Helseutfordringen ga henne muligheter til å prøve noe nytt. Hun hadde lenge hatt lyst til å prøve å klatre, men trodde det kanskje ikke var noe for en eldre dame.

– Men jeg ble overrasket da jeg møtte opp på klatreveggen første gangen. Den var full av damer.

Høydeskrekk

Turid startet det hele med å melde seg på kurs, og har siden holdt på med klatring.

– Klatring er for alle – i alle aldre. Jeg har egentlig høydeskrekk, og har nesten ikke kommet meg på Litlefjellet en gang. Det er over nå. Jeg har bare klatret på veggen som er 11 meter høy, men de under meg ser små nok ut fra toppen. Jeg får et skikkelig kick når jeg når toppen, forteller hun engasjert.

Hun anbefaler alle som har lyst til å prøve klatring.

– Dette klarer du. Bare begynn i buldreveggen. Der kan du ikke ødelegge deg, oppfordrer hun.

Vi blir med til Tindesenteret og ved hjelp av sikringshjelp av Iselin Hansen Tokle, klatrer Turid i rasende fart oppover den elleve meter høye veggen. På toppen snur hun seg og vinker fornøyd ned til oss, før hun rappellerer ned igjen.

– Dette er skikkelig artig. Det gir en god følelse og den trenger jeg. Jeg ville ha hatt en akevitt på toppen om det var mulig, ler hun.

Pusterom

Hun forteller at hun i alle år har stilt opp «så gale» for alle andre, at nå trenger hun et pusterom, som bare er hennes. Derfor har hun heller ikke mobilen tilgjengelig til enhver tid.

– Nei, jeg vil ha fred, men får mye kjeft av familien for det da, ler hun.

Hun har hele tiden valgt å tenke positivt til tross for sykdom, og skjønner at hun må skynde seg skal hun få tid til alt hun vil gjøre.

– Jeg har ikke mer enn tiden og vegen. Til våren skal jeg melde meg på surfebrett-kurs. Og så skal jeg selvsagt gå via ferrataen.