Det har gått akkurat en måned siden meldingen tikket inn. I løpet av ukene som har gått har det blitt mange meldinger mellom Colombia og Isfjorden.

– De har tatt meg så godt imot. Det synes jeg er stort. For det er jo ingen selvfølge, sier 29-åringen.

En forkjærlighet for landet

Omar Castro Gomez kom til Norge fra et barnehjem i Bogota da han var bare tre måneder gammel. Her ble han isfjording, fikk navnet Preben, og vokste opp sammen med foreldrene, storebroren Sindre og lillesøsteren Marcela.

– Jeg føler meg norsk, og jeg føler meg som en isfjording. Det har jeg alltid gjort. Men Colombia har alltid vært i tankene mine. Jeg har en forkjærlighet for landet, sier han.

Da han var 18 år fikk han lov til å begynne å søke etter den biologiske familien sin.

– I 2008 reiste vi til Colombia, hele familien. Da hadde jeg fylt 18 år, og kunne begynne å søke etter opphavet mitt. Jeg hadde store forventninger da jeg kom til Colombia og til barnehjemmet. Jeg trodde kanskje det skulle være enkelt å finne min biologiske familie, sier han.

Det skulle det vise seg ikke å være. I Colombia bor det nesten 50 millioner mennesker.

– Det er ikke bare å lete etter folk i telefonkatalogen eller gå rundt å banke på dører. Selv om jeg hadde gode papirer på hvem moren min var, både personnummer og bilde, så var det vanskelig, forklarer han.

Han og familien var i Colombia i tre uker.

– Vi besøkte barnehjemmet som jeg og søsteren min kom fra, og det var veldig mange sterke inntrykk. Vi var blant annet på et loft på barnehjemmet, og der står det mange to-tre-fire-åringer og strekker seg etter deg. Det klarer jeg ikke å glemme. Vi dro også til slummen og så hvordan folk lever der. Det var mye å ta inn over seg, sier han.

Vel hjemme var Preben overveldet av mange sterke inntrykk – og av skuffelsen over at søket etter den biologiske familien ikke hadde gitt resultat.

– Skuffelsen var stor over at jeg ikke hadde klart det, sier han.

For og imot

Preben forteller at han har tenkt på det siden turen for ti år siden, men at han har vært usikker på om han skulle gjøre et nytt forsøk.

– Det har vært mye for og imot, for det kan slå begge veger. Det kan bli bra, og det kan ikke bli bra, forteller han.

De siste åra har ønsket om å finne familien blitt viktigere. I august 2016 tok han kontakt med Carolina Gonzalez, som bor i Oslo og Bogota, og som hjelper adopterte barn med å finne sine biologiske foreldre. Hun har blant annet hjulpet Tore Strømøy i programmet «Tore på Sporet» tidligere.

– Men så var det en magefølelse som sa at «dette skal du ikke gjøre». Det gikk litt opp og ned i livet da, og jeg satte søket på pause før hun egentlig hadde rukket å begynne letingen skikkelig, sier han.

Men i 2018 føltes det rett:

– Jeg begynte i ny jobb i fjor, og trives «fole godt» i den. Jeg har akkurat kjøpt meg leilighet, livet smiler og jeg har det kjempebra. På nyåret tenkte jeg at nå jeg ville forsøke. Nå var jeg klar, sier han.

Han forteller at Carolina var flink til å forberede ham på det som kunne vente.

– Man vet jo ikke hva man finner. Det kan hende de ikke vil møte deg, eller at de ikke vil ha kontakt. Du kan risikere at de er døde eller lever i stor fattigdom … Ja, det kan være alt. Jeg hadde ingen forventninger denne gangen. Hvis det gikk, så gikk det, sier han.

Melding fra mor

Fra før visste Preben at moren hans var 21 år da hun fikk ham, at hun allerede hadde et barn og at hun ikke kunne forsørge ett til.

Den 24. februar kommer meldingen. Carolina har funnet Prebens biologiske mor.

– Jeg våkner til at jeg har mange ubesvarte facetime-anrop nedover på telefonen. Da er det Carolina som har ringt. Jeg hadde også fått en e-post. Der står det at hun har funnet henne. Også har hun sendt meg et bilde, sier han.

– Da svartnet alt. Jeg klarte ikke vise noen følelser eller noe sånt, men hjertet begynte å slå – og jeg tenkte «Herregud. Går det an?» Jeg måtte bruke litt tid på å summe meg, og jeg satt lenge bare og kikket på bildene, ler han.

Han forteller at tankene straks begynte å surre. «Er det riktig dame?» «Vil hun ha kontakt»?

– Også fikk jeg en melding fra moren min, som heter Sonia, direkte på WhatsApp, foreller han.

– I den første meldingen står det at hun har ønsket at dette skulle skje, og at det var en drøm for henne. Det sto at ingen andre i familien visste om meg, og at det var mange inntrykk for henne å ta inn. Men det sto også at hun elsket meg overalt, forteller Preben og smiler.

– Det var kjempefint. Ting falt litt mer på plass.

Bekreftelsen på at det var riktig kvinne fikk han like etterpå:

– Jeg tenkte jo at det var ganske sikkert, for det går jo gjennom rettssystemet dette. Men så fikk jeg tilsendt et bilde som hun hadde av meg – og det er det samme bildet som mine foreldre fikk da de fikk vite at de skulle få adoptere meg. Det bildet hadde hun holdt skjult – det hadde hun aldri vist til noen, forteller han.

Den colombianske familien

I Colombia fant ikke Preben bare en mor, men også fire søsken. Broren Juan Sebastian på 32, søsteren Victoria Liezent på 28, broren Edwin Alexander på 26 og broren Franky Steven på 22. Han fant også en sprek bestemor på 72 år, og en liten nevø på 3 år.

– Så begynner de å legge meg til på Facebook, og de sender meldinger. De sier at de ønsker å kalle meg «bror» og at de er kjempeglade for nyheten. Det er jeg veldig glad for, sier han.

For Preben har det vært viktig å ikke skape noe styr eller problemer for familien.

– Jeg ville ikke at moren min skulle si noe til de andre hvis det skulle gjøre ting trasig for henne. Men de har tatt meg inn i varmen og de har tusen spørsmål, sier han.

Familien bor i regionen Tolima i Colombia.

– De lever og har det bra. De bor trangt og har lite utdannelse, men de har både hus, jobb, tv og datamaskin. Moren min forteller at hun først lærte å bruke mobiltelefon for fire måneder siden, så egentlig er det ganske tilfeldig at hun kan kontakte meg på denne måten. Hun har hatt Facebook et års tid, men det er først nå hun har blitt aktiv, forteller han.

Han forteller at moren har dårlig samvittighet for å ha gitt ham fra seg.

– Hun var nok redd for at jeg skulle være sint på henne, og hun har bedt om unnskyldning mange ganger. Men jeg føler meg ikke såret eller sviktet. Jeg vet jo ikke om noe annet enn livet her. Kanskje jeg var heldig? Jeg har en kjempefin familie i Isfjorden, sier Preben.

Nå både videochatter de over Skype og sender meldinger. Hele familien.

– Det er mye følelser i sving. En ting som er veldig kjekt er at jeg ser likheten oss imellom. Jeg ser det i kroppsbygning, i væremåte og spesielt i ansiktet, forteller han.

I tillegg til, og ikke i stedet for

Familien i Colombia kaller Preben «bror» og «sønn».

– Det varmer meg veldig, selv om jeg også er tydelig på – overfor alle – at familien min, den er her. Det er de som er mamma, pappa, søster og bror. Det har de alltid vært og det vil de alltid være. Dette er «i tillegg til», og absolutt ikke «istedenfor», sier Preben.

Det har det vært viktig for ham å presisere.

– Jeg tror de visste det uansett, men det har vært viktig å si det. Jeg tror familien min er glade på mine vegne, for de ser nå hvor mye det har betydd for meg.

– Det er ikke noe jeg har snakket mye om. Jeg hadde lyst til å gjøre på egen hånd og i mitt eget tempo, sier han.

Etter at han fortalte om funnet på Facebook, har han fått mange kommentarer fra folk som synes det er spennende, og som er glade på hans vegne.

– Motivasjonen for å dele er at det kanskje kan hjelpe andre og være til motivasjon. Jeg tenkte jo selv at det kanskje ville være veldig vanskelig, og at det ikke kom til å gå. Også finner jeg en hel familie! Så hvis noen sitter å lurer på om de skal søke etter sin biologiske familie eller ikke, så det er det å anbefale, sier han.

Reise til Colombia

Etter hvert blir det naturligvis Colombia-tur.

– Jeg skal nedover. Jeg har bestemt meg for det, men jeg klarer ikke sette noen dato. Alle sier at «du reiser vel ned i sommer». Men det må synke inn for meg lite grann først. Det er mange inntrykk akkurat nå, sier han.

Han vil gjerne lære seg litt spansk og bli litt kjent med familien før han setter seg på flyet.

– Jeg ser for meg at det kanskje blir til høsten. Jeg kjenner nå at jeg gleder meg til jeg skal nedover. Det er ikke noe jeg ser mer fram til enn å komme ned dit å gi dem en klem.