Turen begynte på Tynset, og følget kjørte med hest og slede i sju mil for å komme fram til Rørosmartnan. Turen tok tre dager.
– Jo mer jeg tenker på turen etterpå, jo mer spesielt blir det. Å kjøre inn på Malmplassen på Røros føltes som OL og VM på en gang. Det var så utrolig mye mennesker og en fantastisk stemning, forteller Anne-Lise.
Det var første gang hun var med.
– Det er sånn med lasskjøringen til Rørosmartnan at det ikke er bare å slenge seg med. Det har jo med sikkerheten å gjøre. Man må ha plass i et lasskjørerlag og kuskene må ha kuskesertifikat. Det er stort fokus på sikkerhet og på hestevelferd. Jeg ble spurt om jeg ville være med av Eris Davids og Martin Kjønsberg fra Kvebergsøya Gård i Folldal. De har begge plass gjennom Nord-Østerdal Lasskjørerlag, og de lurte på om jeg ville være med som andrekusk på den ene hesten deres. forteller Larsen.
Davids og Kjønsberg har blant annet holdt kurs i kjøring med hest i Rauma tidligere, og der er slik Larsen ble kjent med dem.
– Det er sånn at man må være to kusker på hver slede, i fall noe skulle skje. Jeg var med Eris som andrekusk på en fjording som heter Efyra, sier hun.
Totalt var de til slutt 27 hester i følget.
– Det kom flere til undervegs på turen, sier hun.
Gammel tradisjon
Det var Røros Kobberverk som gjorde Røros til et travelt handelssted allerede et par hundreår før martnan offisielt ble opprettet.
Samfunnet var veiløst, så man var avhengig av godt sledeføre for å få fram varene. Den første Rørosmartnan ble arrangert i 1854.
– Det var utrolig viktig for folk å komme dit og selge, kjøpe og bytte varer. Og dersom mannen i familien ikke kunne dra, var det kvinnene som reiste, forteller Larsen.
På slutten av 60-tallet var Martnaen nesten død, men Røros Turist- og Reiselivslag (nå Destinasjon Røros) overtok arrangementet – og interessen bygde seg opp igjen.
I 2018 var det rundt 250 utstillere og 70.000 besøkende til Rørosmartnan.
– Det var en opplevelse, sier hun.
Store forberedelser
Men før lasskjørerne kunne legge ut på turen, var det mange forberedelser som skulle gjøres.
– Jeg har vel visst om at jeg skulle være med omtrent et år. Å kjøre inn på Malmplassen tar noen få minutter, men alt som skjer før det var mer omfattende enn jeg hadde tenkt meg, forteller hun.
Hestene må trenes opp til oppgaven, utstyret skal være av gammel type og det må tilpasses riktig.
– Hestene vi har i dag er jo ikke lenger trent til slike oppgaver. Så man må jo forberede dem. Hestene vi hadde med oss går i Rondane om sommeren, så de er bedre rustet for en slik tur enn mine egne, smiler hun.
På den tiden da Rørosmartnan var en inntektskilde var det ofte om å gjøre å få med seg mest mulig i sleden.
– Vi prøvde derimot å pakke med oss så lite som mulig, slik at sleden skulle være lettest mulig. Det er jo en lang tur, forklarer hun.
Gamle klær
Målet er å gjenskape turen slik den var i gamle dager.
– Det gjelder klærne og – absolutt ingen fleece eller skalljakker. Det gikk i vadmel, skinn og ull. Mange brukte pels også, forteller Larsen.
Tre dager på hestesleden kan naturligvis også være en påkjenning.
– Vi var jo forberedt på at det skulle være veldig kaldt, men vi var utrolig heldige. Det var 30 kuldegrader både før og etter turen, men da vi kjørte lå det stort sett på minus ti. Jeg tror ikke jeg frøs mer enn en halvtime på hele turen, forteller Anne-Lise Larsen.
Ektemannen Odd Ivar Røhmesmo var med som ”handler”, altså som hjelper undervegs, og de hadde to overnattinger. Da tok inn på gårder på Vingelen og i Dalsbygda, som laget hadde avtalt med. Det skulle også være stallplass til hestene.
– Hele turen gikk veldig fint, sier hun.
Hun forteller om en helt spesiell stemning blant lasskjørerne.
– Det er jo veldig sosialt, og mange har kjørt denne turen i mange år og kjenner hverandre veldig godt. Martin kjørte til Røros for 26. gang, forteller hun.
– Frister til gjentakelse
– Er det noe du kunne tenke deg å gjøre igjen?
– Ja, det er faktisk det. Det var en utrolig fin tur. Men det tar så mye tid og forberedelser at det er nok ikke noe jeg kan gjøre hvert år, slår hun fast.
