Per Rødhammer bor på Vangstun, i en omsorgsleilighet der han daglig får hjelp fra hjemmesykepleien til medisinering og måltider. Han har diagnosen Parkinsons sykdom og har i tillegg problemer med ryggen (prolaps) og to avrevne sener i skuldra.

– Dette gjør at han er litt handikapet når det gjelder blant annet å kle av og på seg, og trenger derfor også hjelp til det, forteller hans fraskilte kone, Britt Helgesen.

Hatt ansvaret

De har vært gift i 23 år og hun vet godt hvor mye hjelp Per må ha, da hun i mange år har hatt ansvaret for han og, som hun sier, gjort hjemmesykepleiernes jobb.

– Jeg har tatt på meg omsorgen for Per i alle år, helt frem til februar i fjor. Jeg har fått høre at jeg ikke har omsorgsplikt, men jeg har tatt det på meg frivillig, selv om det har blitt brukt mot meg. Jeg stiller opp fortsatt, når jeg har helse til det. Jeg slår ikke hånden av han etter et så langt samliv, sier hun.

Krav på ledsager

Per må ofte til kontroll og oppfølging på sykehus, enten i Molde eller i Ålesund, og har da krav på ledsager.

– Vi har ikke brukt ledsager før, da vi i familien alltid har stilt opp. Det kunne vi ikke denne gangen, sier Joar, sønnen til Per.

For vel tre uker fikk hjemmesykepleieren beskjed om at Per skulle til sykehus i Ålesund torsdag 8. mars, for å ta røntgenbilder av skuldra pluss en konsultasjon på revmatologisk avdeling.

Kort varsel

– I den sammenhengen ble hjemmesykepleien bedt om å stille med en ledsager for å hjelpe ham med av og påkledning, samt svare på spørsmål og generelt yte assistanse. Da jeg spurte etter noen dager, om hvordan det går, svarte de at de har det på tavla si. Jeg minte dem på dette flere ganger uten å få noe mer ut av det. Tirsdag ettermiddag, altså litt over en dag før han skulle dra, får vi beskjed om at de ikke kan stille med ledsager. På så kort varsel ble det vanskelig for meg å organisere det slik at jeg kunne ta fri fra jobben. Og Britt var syk, og ikke i stand til å være ledsager, forteller Joar, som synes de kunne ha fått den beskjeden mye tidligere slik at de selv kunne har ordnet opp med ledsager.

Hjelp av sjåfør

Per kom seg til likevel til sykehuset med drosje, og fikk hjelp av drosjesjåføren til å komme seg inn på riktig avdeling.

– Men han fikk jo ikke noe mer hjelp enn det. Som regel går det bra, men som følge av sykdommen, sliter han med å huske alt som blir sagt, og det var veldig uheldig at han måtte dra alene, sier Joar.

Klaget skriftlig

Joar var raskt ute med å klage på hendelsen på mail til ledelsen for helse og omsorg.

– Vi klager ikke over dem som gjør jobben, men mer på systemet. Vi ser jo at heimesykepleierne prøver å gjøre alt de kan i den tilmålte tida de har. Det som er problemet er at det er for få folk på jobb. Det sier litt om situasjonen i helse og omsorgstjenesten, sier Joar.

Økonomi

Han mener det handler om ressurser.

– Det handler om hva de har tid til. Offentlig er det ikke lov til å skylde på økonomi, men der ligger årsaka, mener Joar.

Familien ser at det har vært gjort avgjørelser når det gjelder Per, tidligere også, som ikke har vært helt heldig.

– Vi har klaget litt muntlig tidligere også. Det har vært mindre ting som at de ikke har kommet når de skulle og at Per har fått feil medisinering. Denne hendelsen var vel dråpen som fikk begeret til å flyte over, påpeker Britt.