- Hvem er du ?
– Jeg er en åndalsnesing som bodde borte i 20 år. Da jeg var ferdig på RVS flyttet jeg til Gjøvik for å gå ingeniørhøyskolen der. Det var i 1989. Da jeg etter to år var ferdig utdannet elektroingeniør, flyttet jeg til Lund i Sverige. Der jobbet jeg i fem år før jeg flyttet tilbake til Oslo-området. Der ble jeg i 15 år og jobbet blant annet i Elopak, Telecom bransjen og i petroleumsindustrien.
– Hvorfor valgte dere å flytte tilbake til Åndalsnes?
– Det ble en fase der det passet veldig godt å flytte på oss. Eldste dattera skulle begynne på skolen og kom i en klasse hun ikke kjente så mange. Rekkehuset vårt i Bærum var i ferd med å bli for lite. Vi var på jakt etter noe større. Jeg hadde også gamle foreldre og var her veldig mye for å følge opp min far som var blitt syk. Det ble nesten annenhver helg. Mannen min er fra Sotra og vi var begge langt fra familie i Oslo – selv om jeg har to søstre der.
– Du søkte jobb først ?
– Ja, jeg fikk jobb på Aak AS, og der jobbet jeg helt til jeg kom hit. Jeg var prosjektleder og leder for prosjektavdelingen der.
– Hvorfor søkte du på stillingen som helsehussjef?
– Det er jo en veldig spennende jobb. Ifølge stillingsannonsen var det en omfattende og variert jobb og det appellerte til meg. Da hadde jeg vært lenge i Aak og det begynte å skje mange endringer der; ny eiere og en urolig tid. Da passet det veldig godt å flytte på seg.
– Det var mange søkere?
– Ja, jeg hørte det var 21 stykker. Det ble flere intervju før jeg fikk vite at jeg fikk jobben. Men det gikk forholdsvis fort.
– Husker du første dag på jobb?
– Da flyttet jeg inn på rådhuset og det var lite med det jeg gjør nå. Og det jeg har gjort fram til nå, har heller ikke mye med det jeg egentlig er ansatt for. Frem til nå har det vært planlegging; en prosjektfase som er i ferd med å ta slutt, der målet er innflyttingsdagen. Så starter drifta – det jeg først og fremst er ansatt for. Da skal jeg få huset til å fungere, og man skal nesten ikke merke at tjenestene er der. De skal bare være der når det trengs, og bare merkes hvis de ikke er der.
– Var jobben slik du forventet den?
– Det vet jeg jo ikke enda. Men jeg var klar over at jobben ville starte med et byggeprosjekt. Jeg har jobbet med prosjekt hele mitt arbeidsliv og vet at det har en start og en slutt. Åpningsdagen er det over i en annen fase. Alt har jo sin sjarm. I prosjektfasen er det mye armer og bein, men veldig artig. Samtidig er driftsfasen kjempeviktig, særlig her hvor det er pasienter som er avhengig av at alt fungerer; at maten kommer når den skal, og at alt utstyret fungerer. Alt må gå på skinner.
– Er du spent på hvordan dette vil gå?
– Absolutt. Det er et kjempestort bygg med mange ulike interesser. Det er viktig at både beboere og ansatte føler seg ivaretatt og at de trives.
– Hva blir din jobb som sjef?
– Jeg vil få ansvar for alt som ikke har med helsefag å gjøre. Det vil si; bestilling av varer, forbruksmateriell, kontakt med vaskere, renovatører. I det hele tatt å være den som drifter bygget; et bindeledd mellom huseierne og brukerne.
– Hva har så langt vært den største utfordringen?
– Å få levert alt i tide slik at det er oppe og går til innflytningsdatoen. Dagsenteret og Frisklivssentralen flyttet inn i dag (torsdag) og tirsdag neste uke, flytter hjemmetjenesten inn. Vi har kjørt opplæring av dem allerede, der de blir kjent med huset og fått brannopplæring og nøkler til garderobeskap. De sykehjemsansatte skal gjennom samme opplæring neste uke, samt få opplæring i velferdsteknologien og utstyret som skal brukes på huset.
– Hvor mange ansatte blir det her egentlig?
– Det er 350 ansatte i helse og omsorg i kommunen og de aller fleste vil være tilknyttet helsehuset.
– Hvor mange beboere vil det bli?
– Det er plass til 90 pasienter; 60 langtidsplasser og 30 korttidsplasser. I korttidsplassene inngår avlastning og rehabilitering. Vi ser nå fram til en hel uke med åpning av huset. Etter den offisielle åpningen 20. mars, vil brukere og pårørende få anledning til å se huset. Torsdagen vil det være åpent hus for alle, og fredag er skoler og barnehager invitert. Lørdag vil det igjen åpnet hus.
– Hva betyr Rauma for deg ?
– Det er heimkommunen. Det betyr røtter. Jeg synes det er utrolig flott her; naturen, fjella og fjorden. Jeg er stolt over å være herfra. Når folk kommer på besøk sier jeg «se hvor flott det er her»; Barnslig glede.
– Er det noe du savner her?
– Nei, tror ikke jeg kan si det. Jeg er i en annen livsfase nå. Jeg var nok mer urban og opptatt av kafé og uteliv, da jeg ikke bodde her. Nå har jeg ikke de samme behov. Jeg går heller til naboen og drikker kaffen der. Vi har jo de kafeene vi trenger og som vi rekker å bruke.
– Hvis du fikk bestemme – hva ville du ha gjennomført?
– Da ville jeg fått gjennomført et aktivitetstilbud for de eldre. Slik det er nå må man ha en diagnose for å få aktiviteter. De eldre burde ha et sted å komme til uten det; et seniorsenter. Ellers er jeg veldig opptatt av skole og lærerkrefter og hvordan barn læres opp.
– Hvilket forhold har du til festivalene?
– Ikke så voldsomt sterkt. Jeg har deltatt på RaumaRock og fjellfestivalen, og jeg synes det er flott at vi har disse festivalene. De som arrangerer gjør en flott innsats.
– Hva er du opptatt av i fritiden?
– Familien. Vi har to jenter som jeg følger opp med lekser og fritidsaktiviteter. De spiller håndball og mye tid går med til det. Det er viktig å være på de arenaene som ungene er på.
– Hvor går feriene?
– Vi er glad i å reise og feriene går stort sett til utlandet. I år skal hele familien til Malaysia. Mannen min jobbet i Telenor og vi bodde der ett år før vi fikk barn. Det vil bli en mimretur og det skal bli artig å vise jentene hvordan det var. Vi har heller ikke vært der siden. Ellers har sydenturer vært praktisk ferie så lenge ungene var små. Vi er ferdig med det. Nå er det dannelsesreiser, og i fjor tok vi jentene med til New York.
– Hva kunne du tenkt deg det ble snakket mer om?
– Psykisk helse. Det er bra det har blitt mer åpenhet rundt det. Det går helst på eldre som blir dement, som er relevant for dette huset. Det er generelt flere demente i samfunnet vårt nå og det henger sammen med at befolkningen blir eldre. Forskerne mener at blir man gammel nok, blir man dement.
– Hva gjør deg sint?
– Jeg skulle vel sagt urettferdighet, men det blir jeg mest opprørt over. Sint kan jeg bli på ungene, når de gjør opprør.
– Er du politisk interessert?
– Nei! Jeg følger med, men engasjerer meg ikke på noen måte.
– Hva opptar deg mest lokalt?
– Helsehuset. Jeg tenker stort sett på det hele tiden og drømmer om det – i den grad jeg sover om natten. Det er mye tankevirksomhet og lite søvn. Jeg står kjempetidlig opp og jobber, men begynner ikke å sende mail før klokken åtte om morgenen slik at folk ikke skal se hvor tidlig jeg er oppe. Jeg blir jo kjempesliten. Når huset er ferdig innflyttet, klapper jeg nok litt sammen, og sneker skuldrene.
