Som en del av 8. mars-markeringen på Tindesenteret torsdag kveld var det lansering av den nye boka «Pionérer – kvinnenes klatrehistorie.»
– Jeg har 45-års erfaring som kvinne og blir veldig lett provosert
Klatrende lærere
Boka er skrevet av Arne Larsen. I forbindelse med lanseringen holdt han et bilderikt foredrag hvor han fortalte om hvor tidlig kvinner var ute innenfor sporten fjellklatring.
– De fleste av damene som drev klatring fra midten av 1800-tallet og utover 1900-tallet var ugifte. Et annet likhetstrekk var at de ofte var lærerinner.
Kjeft i Romsdals Budstikke
De første damene som besteg fjelltopper i Norge og Romsdal var fra England.
Men etter hvert kom også norske kvinner i gang.
– Unni Frisak var den føre norske kvinne på Romsdalshorn i 1908. På den tida skulle alle damer gå med skjørt, så for at skjørtet ikke skulle komme i vegen for klatretauet festet hun det opp med sikkerhetsnåler.
Frisak var fra Molde, og etter å ha besteget Romsdalshorn avstedkom det sinte leserbrev i Romsdals Budstikke at det overholde ikke sømmet seg for en ung kvinne og drive på med den slags.
– Dette skulle Unni Frisak ha seg frabedt, og hun bet godt fra seg i svarene. Hun godtok ikke at andre skulle diktere hva hun skulle ha lov til og ikke.
Store Skagastølstind
De fleste av historiene han presenterte fra boka var knyttet mot Romsdal, men han fortalte også om de tre damene som hadde konkurrert om å komme først på Store Skagastølstind, Norges tredje største fjell. Det var rundt 1912.
50 år seinere var Gerd Fosse Hovden fra Åndalsnes med det andre reine damelaget som kom opp dit.
Hun bor i dag Setesdalen, men er heime på Åndalsnes, hvor hun vokste opp, minst en gang i året. Denne gangen kom hun fordi hun ville være med på lanseringen av boka til Larsen.
– Jeg har bidratt med historier og mange bilder til boka.
"Denne dagen skal vi ikke bare bruke til å gratulere hverandre med dagen, men til å gjøre noe."
Ingen pionér
Sjøl blåser hun av påstandene til Larsen om at hun er noen foregangskvinne på klatreområdet.
– Jeg bare elsket å gå i fjellet fra jeg var lita, og da jeg var fjorten-femten år gamme fant en venninne og jeg ut at vi skulle komme oss opp Romsdalshorn. På veg dit traff vi den kjente klatreren Jon Morstøl fra Isfjorden. Han fikk hakeslepp da han hørte planene våre, og foreslo at da burde vi nok bli med ham. Og det ble vi, også var klatrebasillen plantet.
Ramlet ned
I 1959 ramlet hun ned under en tur opp til Vengetindene.
– Adolf Grener løp da ned til folk for å hente båre. I mellomtida skled jeg nedover på rumpa, med knekt fot. Da de kom med båren ble jeg lagt oppå den, og båret ned i svært ulendt terreng. For noen år siden fikk jeg endelig gitt blomster og takket de som hjalp meg den gang.
Fortsatt sprek
Klatringen fortsatte helt fram til slutten av 60-tallet. Det ble mange turer i flotte fjell, med overnattinger på fjellhyller og ved flotte vann.
– Men så begynte jeg å få barn, så fra 1969 har det ikke vært noe klatring.
Men sprek, det er hun fortsatt.
– Jeg går mye på ski, jeg bor jo i et skieldorado. Jeg pleier å si at jeg flyttet fra høgfjellet til flattere fjell, ha ha.