Men redd for å gå på fjellet har hun ikke blitt etter helgas ulykke.

– Å nei, redd vil jeg ikke bli. Jeg kommer til å fortsette å gå på tur. Men jeg komme nok til å være mer påpasselig om hvor jeg setter beina mine, sier hun fra sofaen heime på Veblungsnes.

Lørdag er Hilde Slettaøien og ei venninne på trugetur til Blånebba i Venjesdalen. De nyter det fine været og snakker om hvor heldige de er. Før turstart fryktet de gjennomslagssnø og at de kom til å gå i snø til lårene. Men snøen er perfekt for trugetur.

Rakk ikke reagere

– Vi gikk ikke opp ura, men litt til venstre for den. Men ikke under skavlene. Mot toppen blir det bratt, og jeg sier at her kommer det til å bli skummelt på veg ned igjen, forteller Slettaøien.

Etter matpause på toppen starter venninnene på retur samme veg de kom opp.

– Jeg kjenner at her synes jeg det er for bratt. Vi snakker om at det kanskje er lurt å ta av seg trugene. Og ikke før det var sagt, så for jeg av gårde. Jeg rakk å kjenne at jeg sklei, men det var ingenting jeg kunne gjøre, forteller 40-åringen.

Hun vet ikke hvor langt hun sklei, og følte at hun hadde såpass kontroll at hun ropte «joho!» undervegs. Men sekund etterpå stoppet truga opp i snøen, mens kroppen fortsatt var i bevegelse. Med smertene kom vissheten om at foten var knekt.

– Jeg kjente det når det skjedde.

Måtte ake seg ned på rumpa

Vi beholdt heldigvis roen, og jeg visste med en gang at her var det bare å ringe 113. Jeg forsøkte å løfte foten og det kjentes ut som om den ikke hang helt på.

Slettaøien roser de involverte for hjelpen hun fikk i fjellet.

– Vi fikk beskjed om at helikopteret ikke var langt unna fordi de nettopp hadde vært på en redningsaksjon på Urdfjellet. Og sjøl om det kan føles lenge å vente når man ikke har det godt, så kom helikopteret veldig fort. De så oss ikke med det samme, men jeg fikk snakke direkte med dem og geleidet dem mot oss. Det landet og slapp av en mann på toppen av fjellet. Han kom ned til oss og festet en slags pute på foten som fikk stivet den av.

Sammen tok de tre seg ned til flata.

– Det var min første tanke da jeg skjønte hvor alvorlig skaden var, at dette ikke var den beste plassen å bli skadd på. Helikopteret kunne jo ikke lande der. Jeg måtte ake meg på rumpa hele vegen ned til flata.

Redd for å fly

– Jeg har alltid med ekstra klær i sekken, men når noe sånt som dette skjer blir man kald likevel. Jeg var veldig kald da helikopteret plukket meg opp, forteller hun og sier lattermildt videre at i helikopteret var det andre ting enn foten som grep tankene.

– Jeg har flyskrekk. Jeg flyr hvis jeg må, men da er jeg redd. Det eneste jeg tenkte på oppi der var at jeg ville ned. Og at det var fint utsikt, sier hun og ler.

–Hva kan andre lære av dette?

– Jeg er alltid forsiktig på tur, og tenker at det rett og slett var uflaks. Samtidig er det lett å være etterpåklok; jeg skulle nok ønske vi valgte ei anna rute ned.