Lise Marie Ånestad har begynt både å si «ikkje» og «au». Det har hun begynt med til tross for at hun ikke har ett eneste familiemedlem i Rauma, ikke hadde tenkt at det var her hun skulle bo og at hun kommer fra Re i Vestfold. Egentlig har hun på mange måter blitt innbygger i Rauma ved en tilfeldighet. Nå kjenner hun derimot at røttene begynner å feste seg mer og mer, og det som skulle bare være av kort varighet, er i ferd bli et opphold mye lenger enn hun hadde tenkt.
Mer tilhørighet og identitet får hun kanskje også av å si «ikkje» og hun både snakker og smiler med litt ubevisst tilpasset vestfoldsdialekt.
Overrasket
Lise Marie sier hun på mange måter er overrasket. I hele sitt 27 år gamle liv har hun egentlig vært på vandring. Hun har bodd i USA, hun har bodd i Ecuador og hun har studert fem år i Ungarn. Brødre og søstre har hun spredt over nesten hele verden.
Ecuador
– Jeg ville egentlig ikke forlate Ecuador heller og jeg gråt da jeg reiste fra USA. I Ecuador er det fire klimasoner og du finner egentlig alt. Slik er det i grunnen med Rauma også. Kanskje er det derfor jeg fortsatt er her, sier hun og viser til at det egentlig handler om å leve ut drømmer.
– Jeg har funnet en fantastisk kombinasjon mellom jobb og fritid. Jeg reiser ut på jobb med turskift i bilen. Jeg kan også ta med meg ski. Jeg har verdens beste jobb og fantastiske kolleger som veterinær i Rauma. Jeg har dessuten den aller flotteste naturen rundt meg overalt. Om jobbdagen min avsluttes i Rødven, ja, så tar jeg meg en tur på Skåla før jeg reiser heim, sier hun og legger til at hun har blitt stolt av å vise fram all den vakre naturen til slekt og venner når de kommer på besøk fra Vestfold.
Røtter
– At jeg som er så rastløs har blitt lenger enn tenkt. Ja, det er litt rart å kjenne på. Nå har jeg ikke lenger bare glass og bestikk fra bruktbutikken og møbler som forteller at jeg er på veg til neste stoppested.
Hun legger til at hun nå har lagt planer om minst ti ting hun skal bli bedre på, og som det er naturlig å gjøre i Rauma, i året som kommer. Nå håper hun også at vinteren ikke skal gå for fort og at hun får mye nytte av skredkurs og toppturtrening for å bli bedre på - nettopp toppturer.
– Så langt har jeg vært helt avhengig av hvem jeg har vært på tur med. Nå vil jeg helst ta mye mer av dette ansvaret sjøl, sier hun og forteller at hun har mistet en onkel i snøskred for noen år siden og at det har satt grundige spor av respekt for naturen.
Gode råd
«He du ikkje kjøpt deg ski endå», sa Per Jonas Bakke da hun en gang var på jobbesøk på garden hans på Sogge.
«No må du au begynne å leve og ikkje berre ta livet av deg sjøl med å jobbe», sa veterinærkollega Jan Valde en annen gang.
Lise Marie forteller at begge disse gode rådene på mange måter ble et «turning point» i retning av å integrere seg i lokalsamfunnet som innflytter.
– Skal du finne deg til rette på et sted, må du ta egne grep. Det kommer ingen for å servere opplevelser i døra di, sier hun og beskriver raumastarten som ei tid med nesten bare jobbing for så reise heim i helgene. Gradvis har dette endret seg radikalt og nettverket har blitt større og større. På møteplassen Sødahlhuset har hun også bli kjent med andre innflyttere og sammen har de utvekslet innflyttererfaringer.
Lite sted
– Jeg tror nok at det har vært en fordel at jeg kommer fra et lite sted sjøl. Jeg bestemte meg for å invitere både innflyttere og fastboende på en tapasfest, forteller hun. Det skulle vise seg å bli en god blanding av både mat og folk.
Det var en mentor hun hadde i studietida, og som sjøl hadde hatt veterinærpraksis i Rauma, som fikk pilene til å peke mot Åndalsnes. Navnet Rauma hadde ikke Lise Marie hørt om før, bare Trollstigen og Trollveggen. Men google brakte henne både til verdens beste for naturglade og til naturen hun begynte å elske før hun hadde vært her.
– Det unike for meg er naturen. Jeg kan rett og slett ikke kjede meg her. Her er det et miljøer for det meste og jeg bor på foten av Kirketaket. Og er du glad i naturen her i Rauma, så finner du alltid noen å være sammen med, sier Lise Marie før hun er påpasselig med å nevne krabaten som ligger og tar seg en lur ved siden av henne i sofaen. En dyreglad veterinær må selvfølgelig ha et kjæledyr, og da er en hund den beste turvenn som alltid vil være med.
– Røtter er i ferd med å feste seg sier du. Skal du kjøpe hus og bli her?
– Jeg har alltid hatt en kort tidshorisont. Hva er nå det neste etter å ha bodd i mange land og på mange steder? Det må være livet det da. Å leve livet og kjenne på drømmer og trivsel.
