- Kan du fortelle litt om deg selv?

- Ja, jeg bodde de aller første årene av mitt liv i Tresfjorden, og så ett år i Grimstad før vi flyttet inn i huset vi bor i nå. Da var jeg seks år gammel. Det ble barneskolen på Vågstranda og ungdomsskolen i Måndalen, før toppidrettslinja på Stranda videregående skole. Der var det et bra opplegg for dem som ønsker å satse. Da bodde jeg på hybel med kompiser. Etter det flyttet jeg til Steinkjer ett år og begynte i Henning Skilag. Jeg tok et årsstudium i bedriftsøkonomi, mens jeg trente på ski. Det er bra tilrettelagt for det i klubben.

– Men hvorfor så langt som til Steinkjer?

– Jeg måtte så langt for å få et godt nok tilbud. Det er en klubb som er kjent for å ha mange gode løpere. Det er det mest proffe laget i hele Norge. Jeg fikk tipset om klubben fra ei jeg var sammen med i Måndalen på det tidspunktet. Onkelen hennes var sjef der. Etter det har jeg vært i klubben og trives veldig godt. Min trener er Audun Kolstad som selv har vært toppskiløper tidligere. Han har også trent Petter Northug. Northug var også medlem av klubben idet han brøt gjennom som skiløper.

– Når fant du ut at du ville satse på langrenn?

– Da jeg var 16 år bestemte jeg meg for alvor. Før det var det mye forskjellig jeg drev med, som fotball, friidrett og også hest.

– Hvorfor langrenn ?

– Jeg følte at det var det som var artigst, og der jeg hadde størst sjanse for å bli best.

– Pushet foreldrene dine deg?

– Jeg vil ikke kalle det å pushe. De ville at jeg skulle holde på med det jeg selv ønsket. De har støttet meg 100 prosent.

– Hvorfor er du islandsk statsborger?

– Fordi mora mi er islandsk og statsborgerskap følger mora så lenge hun ikke er gift. Så jeg har vært islandsk statsborger hele livet, men vært bosatt her. På grunn av satsingen min bestemte jeg meg for å gå i det islandske mesterskapet i langrenn i fjor. Det gikk veldig bra, og jeg fikk med meg mange mesterskapstitler hjem. Etter den turen ble jeg kontaktet av ledelsen for det islandske landslaget og de ville ha meg med på deres opplegg. Nivået i langrenn er innmari høyt her i landet. Norge er full av løpere som vil satse fulltid, og man må være utrolig jevn og god for å kunne komme inn på det norske landslaget.

– Så du føler deg ikke god nok?

– Jeg er ikke fullt så jevn enda. Men på en toppdag, går det bra. Jeg føler også at det er godt å sette Island på kartet. Det er ikke mange langrennsløpere der, men i fjor var det 60 på trening i klubben jeg er medlem av, så det tar seg opp. Det kunne vært artig å slå de norske.

– Du går sprint; hva går det ut på og hvorfor valgte du akkurat den disiplinen?

– Jeg valgte sprint fordi jeg føler meg sterkest i den disiplinen. Jeg er ikke så seig ennå, men mer eksplosiv. Sprint er et renn på 1.600 meter som tar vel 3,5 minutter. Under OL blir det først en prolog der alle starter – i intervaller. Topp 30 fra prologen går videre til kvartfinale og så semifinale. Jeg håper selvsagt å komme med i de topp 30 som går videre. Det er målet.

– Hvordan trener man for å bli god på så korte renn?

– Mye. Spensts, styrke, alt mulig egentlig. Det er tøff trening og noen tøffe perioder i løpet av året. Da er det bare trening, soving og spising det dreier seg om. I desember og januar trapper man litt ned og holder koken med litt kortere økter, to ganger om dagen.

– Hvordan klarer du å holde engasjementet oppe når treneren holder til i Steinkjer?

– Jeg snakker med han fire-fem ganger i uken og vi legger planer sammen ut ifra hvordan kroppen min fungerer. Men det er klart jeg må kunne drive meg selv litt. Derfor er det også godt å kunne være på Lillehammer der jeg kan trene sammen med kompiser. Der har vi en løype rett utenfor døra. Men neste år flytter jeg til Steinkjer. Da får jeg treneren rett i nærheten og han kan være med på de fleste øktene.

– Men du skal fortsette på det islandske landslaget?

– Ja.

– Skal du bosette deg der også etter hvert?

– Nei, jeg har ingen planer om det enda. Kanskje en gang i fremtiden. Jeg var der ofte før; iallfall to ganger i året. Min bestemor bor der. Nå er det ikke så ofte jeg drar dit. Bestemor kommer hit i stedet.

– Nå er det forberedelser til OL. Når det gjelder døgnrytmen – hvordan går det ?

– Det går fint. Jeg justerer en time om dagen. Planen er å ha snudd døgnet med fire timer før jeg drar. Vi drar fredag og turen tar vel 24 timer. Vi ankommer Sør- Korea klokka ni på morgenen og da er det viktig å ikke gå og legge seg. Det blir spennende å se hvordan det går. Jeg har ikke reist til land så langt unna før.

– Hva er ambisjonene etter OL?

– Jeg kommer til å satse. I OL om fire år håper jeg å være med å kjempe. OL om åtte år; OL-gull. Det tar noen år å bli skikkelig god, og det er ikke vanlig å være på topp i min alder. Jeg er såpass motivert at jeg regner med at dette skal gå bra.

– Hva betyr Rauma for deg?

– Det er alltid godt å komme hjem til Vågstranda – til fjellene og fjorden.

– Er det noe du savner her?

– Mer stabile vintre. Også et større langrennsmiljø. Det er et ok miljø i Tomrefjorden og Molde, men lite i Rauma.

– Hvis du fikk bestemme – hva ville du ha gjennomført?

– Da ville jeg ha fått i gang Rauma langrenn igjen. Det var stort en gang i tida. Da min far var skiløper, var det er stort miljø; på 80- og 90-tallet. Han ga seg som 17-åring og begynte med hest i stedet.

– Hvilket forhold har du til festivalene?

– Det har vært lite festivaler på meg. Det har liksom ikke passet inn. Jeg kan ikke skeie ut noe spesielt i treningssesongen. Jeg har inntrykk av at det er et bra opplegg. Jeg har vært fristet til å gå på RaumaRock. Jeg får ta det igjen når langrennskarrieren er over.

– Hva er du opptatt av i fritiden?

– Kople av fra langrenn og være sammen med dem som ikke har så mye relasjoner til idretten. Jeg har gode langrennskompiser, men det er godt med de gode, gamle kompisene som man kan snakke om alt mulig annet med. Ellers liker jeg båtliv og å kjøre firehjuling er stas. Jeg liker å frese av meg litt der. Jeg rir sjeldent. Jeg går jo oppe i miljøet hele tiden og har mistet litt gløden der.

– Hvor går feriene?

– Det er til Syden. Men også treningssamlinger. I fjor prøvde jeg høydesamling i Frankrike med to lagkompiser og det var jo ferie på en måte.

– Hva gjør deg sint?

– Jeg kan bli sint av så mye. Har jeg en «ræva» dag eller periode på treningen, blir jeg sint. Bommen kan jeg bli sint over, og at de skal legge ned Vågstranda skole.

– Er du politisk interessert?

– Ja, litt. Jeg prøver å følge med.

– Hva opptar deg mest lokalt?

– Det er mye det. Skolen på Vågstranda spesielt. At de skal spare penger ved å legge den ned, det er litt rart, synes jeg. Det er en bra skole og den vil vi beholde.