I 2016 hadde Frisklivssentralen et Mestringstreff-kurs for folk som sliter med det livet har å by på. Det kan være alt fra kroniske, kroppslige lidelser, psykiske lidelser til å være en pårørende.

– Vi kjører i gang et nytt kurs nå i slutten av januar og det er viktig å få frem at uansett diagnose, kan alle bli med på et mestringstreff. Det er ikke fokus på sykdom, men heller på suksesshistorier og det å gi folk nøkler til å takle hverdagen; et verktøy, uavhengig av hva man sliter med, forteller Lillian Bjerkeli Grøvdal, avdelingsleder folkehelse/Friskliv og Mestring.

Frivillig

Etter siste Mestringstreff med vel 15 deltakere, ble det i etterkant av kurset dannet en selvhjelpsgruppe på seks stykker. De har nå holdt sammen i ett år og støttet hverandre med samtaler og råd hver 14. dag.

– Det er som regel kroniske ting som ikke er forbigående som du må lære deg å leve med. Det kan være så enkle ting som takling av stress i hverdagen, sier Bente Utne.

Hun er en av de seks som møtes jevnlig i 2. etasje på Vangstun for å snakke sammen og gi hverandre støtte og råd.

Håndbok

De får en håndbok etter endt kurs og der har de merket seg flere hjelpemidler de ofte går tilbake til.

– Som den kommodeskuffen der man sorter ting ut ifra prioriteringer. Hva er jeg nødt til å gjøre i dag, og hva kan jeg la være og kanskje putte i skuffen for søppel. Det er viktig å ikke ha fokus på det som er mørkt og trist, men gjøre hyggelige ting som å gå tur med hunden. Det har noe med bevisstgjøring å gjøre, forklarer Bente, som føler hun har lært å tenke på en annen måte som gjør at hun lettere kan åpne opp for positiviteten.

– Og ikke minst er det fint å kunne møte andre og ikke være alene om ting, sier hun.

Likesinnede

Det kan Camilla Hegvik Hjelseth bekrefte. Hun har vært med i flere år og har de siste årene vært brukerrepresentant.

– Man møter mange likesinnede på kurs der man lærer mestringsteknikker og har diskusjoner i grupper. Det er frivillig om man vil være med på en selvhjelpsgruppe i etterkant, men denne gjengen her har hatt stor utbytte av det. Det er ikke noen forlengelse av kurset, men det sted man kan snakke om det man synes er vanskelig. Noen ganger vil man bare fortelle sin historie uten innspill, andre ganger kan man stille spørsmål, sier hun.

De mener det ikke er bare å gå rett hjem etter et mestringskurs; det er mye på en gang.

– Det har vært fint å kunne fortsette å møtes her, sier Bente.

Men det krever litt personell å holde en gruppe gang, ifølge Camilla, og det er viktig når nye medlemmer skal inn, at alle er enige.

Beste ut av dagen

Else Bjørneberg forteller at hun ble med på Mestringstreff, da hun fikk problemer hun bare måtte akseptere.

– Jeg har gått kurset for å lære å få det beste ut av dagen. Det viktigste er å begynne med seg selv. Man kan ikke stole på at andre tar tak. Man må ville dette selv. Det er heller ikke enkelt for meg å manne meg opp til å komme på selvhjelpsgruppene. Men det går sakte fremover. Å finne en ny kurs i hverdagen er ikke gjort over natta, sier Else.

Tvunget med

Terje Meyer ble invitert til å bli med på Mestringstreffet, og at han sa ja til det, har han ikke angret på. Heller ikke at han ble med på selvhjelpsgruppen i etterkant.

– Det gir meg mye. Det er ikke alltid så lett å snakke med de nærmeste om problemer man sliter med. Og kanskje de ikke alltid orker å høre om de heller, sier Terje.

Geir Larsen, som hovedsakelig er med for å hjelpe Terje, har også hatt godt av disse møtene.

– Jeg har også slitt med mine ting og det er fint å se hvor bra det har gått med dere, sier han.

Camilla forteller at da de startet opp selvhjelpsgruppa, etablerte de klare kjøreregler.

Taushetsplikt

– Alt som blir sagt i gruppen, blir holdt innenfor gruppen. Det var egentlig Terje som tok initiativ til at vi skulle fortsette. Det er en god tone oss imellom og her er det også lov å felle en tåre. Men latteren sitter like løst. Det er viktig, sier hun.

De har mye å snakke om og møtene kan ofte dra ut over flere timer.

– Så dette er noe dere anbefaler andre?

– Ja, så absolutt. Det er ikke noe å være redd for. Man bestemmer selv hvor mye man vil utlevere seg, men ofte kommer det av seg selv, påpeker Camilla.