Mellom 50 og 150 tusen barn og ungdom er berørt av problemer i forbindelse med rus eller psykisk sjukdom i nær familie. Men tallmateriale er vanskelig.
– Det kommer litt an på hvor man henter tallene fra. Folkehelseinstituttets tall fra 2011 sier at 90 tusen barn i Norge har minst én i familien som misbruker rus. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det; det er mange barn som er berørt av dette, sier Sylvia Vik Mittet, barnevernsleder i Rauma.
Det foreligger heller ingen gode tall for Rauma, annet enn Ungdata undersøkelsen fra 2013.
– Det er barn i Rauma som er berørt av denne problematikken, og det er grunn til å tro at det underrapporteres, slik som resten av landet, sier Audhild Mølmen, fagleder i Familieteamet ved helsestasjonen i kommunen.
De to på peker at det er barneperspektivet rundt dette temaet, de er opptatt av. De ser at samfunnet er blitt mye mer opplyst når det gjelder disse problemene og at TV program for barn og unge, tar tak i slike problemstillinger.
– Men det er ikke bare rusproblematikken. Det er når barn ikke har det greit, at det er viktig for dem å vite hvor de kan ta kontakt, sier Vik Mittet.
Det er minst like viktig at menneskene rundt barnet, tar ansvar for det de ser og eventuelt hører fra barn.
– Der ligger den største utfordringen. Det er fremdeles vanskelig for folk å blande seg borti andres saker, sier Mølmen.
Viktig å bry seg
De påpeker at det dreier seg om å bry seg om – og ikke med. Man må ha omsorg for hverandre og være der for dem som trenger det. Undersøkelser viser at de som har gode sosiale nettverk rundt seg, takler det bedre. En kommune er lovpålagt å hjelpe de unge, og det er flere rettigheter på dette nå, enn tidligere. Det er også flere steder man kan få hjelp, blant annet en nasjonal alarmtelefon man kan ringe døgnet rundt, og chattesider på nett.
– Det er ingen direkte telefon man kan ringe i Rauma?
– Nei, men vi jobber med å få på plass en barnevernsvakt. Vi ser det kan være nødvendig. Det er som regel ikke i kontortida de unge oftest trenger hjelp. Det er viktig at de får hjelp når de trenger det. Et lite paradoks; det er bedre system for vilt her i kommunen enn for barn og unge, sier Vik Mittet.
Forebyggende arbeid
Lokalt har det siden 2005 vært jobbet mye med forebyggende arbeid blant annet gjennom BAPP grupper; kurs for unger som har foreldre med rus eller psykiske vanskeligheter.
– Der får barn lære å sette ord på det; dele tanker og følelser. De lærer å ta vare på seg selv, og hva som hjelper når ting er vanskelige. Og ikke minst; hvem som har ansvaret. Det blir ofte ungene som overtar, eller tar på seg en del voksenansvar i slike familier. Det er vanskelig for barn, sier Mølmen.
120 barn har vært innom BAPP kurset i Rauma, og er det lengstlevende barne- og familie tiltaket i tjenesten.
– Det er vi stolt av. Det er et kurs over ti kvelder som starter og slutter med foreldremøte. Det er som en slags opplæring i familien med en oppsummering til slutt. Og alt skjer i fellesskap, forteller Mølmen.
– Er det utfordrende å få familier til å stille opp?
– Ja, det er begge deler, men vi er godt trent på dette. Vi jobber med å normalisere problemene. Det å være psykisk syk er ikke noe annerledes enn å være hjertesyk; det påvirker en familie på en eller annen måte, forklarer Mølmen.
De har alltid forsamtaler med alle familiene før kurset, slik at familien er sammen om det. I grupper er den største gevinsten å oppleve at man ikke er alene om å ha det slik.
– De ser at de ikke er alene om problemene og det får vi tilbakemeldinger på at de synes er godt, sier Mølmen.
Ungenes stemme
De er opptatt av at det er ungenes stemme som skal høres – uavhengig av alder. De forteller at det er mange foreldre som er åpne om sine problemer og er villig til å ta imot hjelp, for ungenes beste.
– Det er nok mest åpenhet fra dem som sliter psykisk. Det er litt vanskeligere å nå ut til de med rusproblemer. Det er fremdeles mer skambelagt. Det er ikke alle som anerkjenner at de har et problem. Vi sier at det er et problem når rusen går utover de daglige funksjoner, påpeker Mølmen.
Fortsatt er det slik i vår kultur at det for enkelte er greit å drikke seg full.
– For barna handler det egentlig ikke om mengden, men det at foreldrene forandrer seg. Det er det som er det skremmende for ungene. Det er utrygt å se foreldrene være annerledes enn det de pleier å være, sier Mølmen.
Og det er der rollene skifter; at ungene begynner å hjelpe foreldre med praktiske ting som for eksempel å slokke lys og rydde opp.
– Dette er ett samfunnsansvar. Alle skal bidra til at barn har det bra og at voksne får den hjelpen de trenger. For barna er barnehage og skole en veldig viktig arena. Det er pedagogen/læreren som er sammen med de unge hver dag. De må gi beskjed når de merker noe unormalt og de må være der for de unge når de trenger noen å snakke med. Være en person som kan lytte og høre på hva de ungene har å fortelle. Det kan være tøft det også. Vi er jo litt programmert til å høre på, men kanskje ikke alltid til å handle. Det er litt slik at du tror det ikke før du ser det, og du ser det ikke før du tror det, sier Mølmen.
Som de sier; dette er et kjempestort tema med mye forskning bak.
– Det handler først og fremst om ungene – der og da. Å tro det du hører. Unger lyger seg ikke inn i problemer – heller ut ifra det. Så man må handle ut ifra det. Det er viktig, avslutter Vik Mittet.
