- Det handler ikke om meg. Jeg er ikke kommet hjem for å få ros. Jeg er her for mor, sier Tony Andrè Husøy, som ikke ønsker skryt og så mye oppmerksomhet.

Men det vil ikke våre lesere være med på og heller ikke hans mor, Solveig Husøy (86)

– Han er unik. Den kjekkeste av alle. Han er noe for seg selv – en i verden. Han koker og baker og steller for meg. Jeg er så heldig. Det eneste som plager meg litt, er at han ikke kommer seg ut, sier Solveig med tårer i øynene.

Men akkurat det plager ikke Tony.

– Jeg har levd et godt liv, reist verden rundt og opplevd så mye. Det er fint å kunne slappe av nå og stelle for mor, sier han.

Tony sa fra seg videre jobbkarriere for vel tre og et halvt år siden og vendte nesen hjem for at hans mor skulle få en god alderdom.

– Hun stelte for pappa som var sjuk i mange år før han døde i 2007. Han bodde på institusjon de siste åra og jeg ville ikke at mor skulle lide samme skjebne. Hun har brukt så mye av tida si på oss barna, at hun fortjener så mye mer. Hun fortjener å kunne få bo hjemme, mener han.

Flyttet hjem

Tony har vokst opp på Åndalsnes og hadde sine første barneår i en leilighet i «Brakka» på den gamle jernbanetomta. En gammel tyskerbrakke som i dag er revet.

– Etter det ble det hus i Sakarias gata til jeg ble 14 år. Da flyttet vi hit på Veblungsnes, forteller han.

Nå bor han igjen på gutterommet.

– Jeg dro da jeg var 17 år og kom tilbake da jeg var 55 år. Nå har jeg har jeg vært her i tre og et halvt år og stortrives. Vi har en god kjemi, mor og jeg, og vi har det hyggelig i lag. Det er godt å skru ned tempoet etter et hektisk arbeidsliv, forteller han.

Hans karriere startet allerede som ung gutt – rett etter et års kokkeskole på Rauma Videregående skole – på Hotel Alexandra i Molde. Der hadde han sin læretid i to og et halvt år, før han ble baransvarlig på samme sted de neste tre årene. Da dukker det opp en nye muligheter for Tony.

– De søkte etter reiseleder som kunne synge. Og siden musikk alltid har vært en del av livet mitt, søkte jeg. Jeg fikk jobb i alle reiseselskapene og dro på min første jobb til Palma de Mallorca. Der ble jeg i åtte måneder, forteller Tony.

Restaurantsjef

Det ble mye reising frem og tilbake i jobben som reiseleder og i 1983 dro han til Ibiza og ble det i 5 år. I 1989 kom han hjem igjen og jobbet på kontoret til Star Tour Fritidsresor, før han igjen begynte i restaurantmiljøet. Det startet på Søstrene Larsen på Karl Johan, videre til Brasserie Costa i Klingenberggata der han var barservitør i 5 år.

– Så ble det restaurantsjef på Palace Grill på Solli Plass i 16 år, frem til 2012. Deretter fikk jeg jobb i Gastrobar Bon Lio på Fredensborg i Oslo og var restaurantsjef der frem til 2014. Da fikk jeg fikk et dilemma. Det ble omorganisering i bedriften og min stilling ble overflødig. Hva skulle jeg gjøre; søke ny jobb eller dra hjem og skaffe meg en jobb der etter hvert. Det ble det siste, smiler Tony.

Men når han kom hjem skjønte han fort at han ikke kunne være borte fra sin mor, og jobbplanene ble lagt på hylla.

– Jeg må være til stede hele tiden. Min mor har revmatisme noe hun har hatt siden hun var 13 år. Nå er det også Sjøgren syndrom som er en sekundær sjukdom av revmatisme, noe som går utover bløtvevet blant annet. Det er mye hele tiden og mye legebesøk. Forrige uke var vi i Ålesund og i morgen er det drosjetur til sykehuset i Molde, forteller Tony.

– Men hvordan klarer du deg uten jobb?

– Jeg pleier å si at jeg har mye å leve for, men ikke så mye for. Jeg får en liten omsorgslønn for å stelle mor, men det er ikke stort. Vi prøver å være så sparsomme som vi kan. Jeg verken drikker eller røyker så jeg sparer jo litt på det, smiler han.

Valgt bort familie

Tony har to søsken som bor på Østlandet, men som han sier, de har familie og barn og sitt å stri med.

– Det har ikke blitt noe familie på meg. Det har liksom aldri blitt tid til det. Jeg har jobbet opp til ytterste hårstrå i alle år. Men det har vært gøy da, smiler han.

Han har reist jorda rundt mange ganger og brukt alle sine penger på det.

– Det er hyggelig å være her nå. Jeg synes jeg skylder mor det. Selv om jeg ikke liker skryt, er det veldig hyggelig å få en julehilsen. Det var ikke forventet. Hvem kan det være som har tipset dere, tro, spør han med et lurt smil.

Det forblir en liten hemmelighet.