For det er det som er så artig med en jenteklubb som har vært i så mange år, at man ser tidligere jenter som har deltatt i klubben, selv blir ledere en dag.

– Det startet som en misjonsforening for jenter; barneforeningen Solstrålen. Det var vel vi som begynte å kalle det en klubb, forteller Margrethe Engen og henter frem en avisartikkel fra Åndalsnes avis i 1991 – der en del av de samme damene avisa møter i dag, var med – i en yngre utgave.

– Her står det at foreningen ble etablert i 1941 av Signe Søvik og Klara Valved, fortsetter Margrethe som selv ble med i 1990 og har med det, det korteste oppholdet i klubben blant damene.

– Jeg var vel leder, tror jeg, da du var liten, sier Pauline Bø til Elin Søvik Hjelden, som ble med i 1986. Pauline har vært med helt fra 1965.

Samler hele bygda

Alle fire damene har hatt noen perioder avbrekk i klubben, men har likevel en lang fartstid å vise til. De deler lederskapet godt imellom seg og oppgavene likeså.

Solstrålen jenteklubb har samlinger på bedehuskapellet annenhver mandag for jenter fra 1. klassetrinn og oppover. Møtene varer i vel to timer.

– Det er vel 16 jenter på barneskolen her nå og alle er med i klubben. Det hender det er noen med fra andre bygder også, forteller Elin.

Bedehuskapellet

I starten var samlingene i hjemmene rundt om i bygda, men da antallet jenter kom opp i 30, ble det flyttet til bedehuskapellet.

– Det var lange veger å gå den gangen, og ikke alle hadde bil. Det er jo en bygd med 7 kilometer fra den ene enden til andre, og folk bodde spredt, sier Gunvor som synes det er fint å kunne samles i bedehuskapellet.

– Hva gjør dere på møtene?

– Det starter med andakt og sang et kvarters tid, og så er det aktiviteter i alt fra sying, hekling, strikking til liming og klipping. Og på annethvert møte er det utlodding da. Det er nesten det viktigste for jentene. De andre møtedagene har vi misjonsbøsse, forteller Elin.

Jentene er veldig flinke til å ha med seg gaver til utlodding og til basaren mottar de gevinster fra hele bygda. Pengene de får inn, går til Normisjon som har to års prosjekt gående over hele verden.

– Nå er det misjonsarbeid i India pengene går til. Det er vi nøye med å fortelle jentene og de får lære mye om landet pengene går til. På siste basaren fikk vi inn 14.000 kroner, forteller Gunvor.

Inkluderende

Siste møte før jul er det lov å invitere med seg mor eller bestemor til møtet.

– Da har vi juleverksted og da er det ekstra kjekt å få hjelp av mamma, sier Pauline.

De ser at jentene i bygda er flinke til å ta vare på hverandre og er veldig inkluderende når det kommer noen nye, som akkurat har startet i 1. klasse.

– Men hva betyr klubben for dere?

– Det har jeg tenkt mye på. Det er den dørstokkmila som er tung å gå. Men det er så inspirerende og kjekt når vi først kommer hit. Det er vår anledning til å holde kontakt med ungene i bygda. Det er heldig for oss at foreldrene vil sende ungene hit- og at ungene selv synes det er kjekt, sier Elin.

De andre er helt enig.

– Det er dette som holder meg oppe, iallfall, sier Pauline.