Situasjonen begynner å bli prekær, både for de gjenværende legene og for innbyggerne – altså pasientene.
I torsdagens avis kunne kommuneoverlege i Rauma, Jon Sverre Aursand, fortelle at bemanningssituasjonen ikke er holdbar i lengden. Akkurat nå arbeider han med å gjennomgå søknader etter at de for fjerde gang har lyst ut en fastlegestilling uten å finne egnete kandidater. Med underbemanning er det et økende arbeidspress på de gjenværende legene. Så langt i år har tre av de åtte fastlegene sagt opp, og er erstattet med en langtidsvikar og en nyansatt. Dessuten er to ute i permisjon, og blir erstattet med vikarer.
Situasjonen i Rauma er dessverre slik mange andre kommuner opplever det: Blant legene er det ikke attraktivt nok å være fastlege i en kommune. Som fastlege har man lange arbeidsdager med stor arbeidsmengde. Sjøl om pasientbehandling er primæroppgaven, er det mye administrasjon ettersom de fleste fastleger er sjølstendig næringsdrivende. Det spiser av fritida.
Det er kun en liten trøst at dette ikke bare er et distriktskommune-problem. Også i byene har de opplevd å måtte utlyse flere ganger. Det forteller oss at strukturen i fastlegeordningen må justeres når det er for få som vil bli fastlege.
Det synes å være mer forlokkende for legene med jobb på et sjukehus. Kanskje handler sjukehusjobber om større grad av forutsigbarhet og jobbtrygghet, enn det å være fastlege?
En måte å løse utfordringene i Rauma på, er å se på muligheten for et vaktsamarbeid med andre kommuner. For disse utfordringene løser ikke Rauma alene, hvis man da ikke har en ordentlig gulrot å tilby. Et vaktsamarbeid kan bety redusert vaktbelastning og mer av det unge nyutdannete leger ser etter; fritid. For det hjelper lite å lokke med at vi omgir oss med kanskje verdens vakreste natur hvis legene som ansettes ikke har fritid til å nyte den. Da er det utvilsomt noe galt med fastlegesystemet.