For det er her hun føler seg heime. Borte fra samfunnets mas og jag. Kun naturen og hun. Men snart skal hun holde en ung mann med selskap i villmarka i Canada. Hvorfor det?

Livets tilfeldigheter førte meg til Minneapolis

Halvstudert røver

– Jeg har bare to år på friluftslinje ved folkehøgskole i Lofoten og Surnadal, helsefag på videregående og et år på sjukepleierstudie i Molde. Når jeg i tillegg låner bil hos bestefar og verken har fast jobb eller lån å betjene, så er det litt lettere å bare kunne stikke av slik, sier hun når hun har kommet seg vel ned fra fjellet.

Hun bare måtte opp for å hente et vindu som skulle byttes på en fjellstue. Det var i hvert fall en god unnskyldning for å kunne ta seg en fjelltur.

Norge rundt

Ikke det at hun har behøvd unnskyldninger før. Hun har akkurat vært ti måneder i Karasjok for å være i naturen.

– Jeg arbeidet på en husky-kennel. Det var lite betalt, men jeg fikk kost og losji.

Etter at hun kom tilbake i juni har hun hatt base heime hos mamma i Isfjorden, men har de to siste månedene bodd mest i fjellet og vært sauegjeter. I tillegg tar hun en del vakter på heimetjenesten.

Vil finne villmarka

Nå blir det villmarka i Canada som skal huse henne. 15. november setter hun seg på flyet til Edmonton i Canada. Deretter går turen til Yellowknife i Nordvestterritoriet. Derfra må hun ta et småfly ut til der de hun skal bo sammen med to gutter som reiste dit 14. august.

– Jeg har lett etter villmarka i Norge, men den finnes nesten ikke. Sjøl ikke langt ut på Finnmarksvidda, eller når du går i fjellheimen og over grensa til Sverige. Uansett hvor du går finner du spor etter sivilisasjonen. Det er enten en høgspentlinje, en rød T eller en hytte. Men i villmarka i Canada er du virkelig helt alene. Guttene sier at alt de har sett er dyretråkk, og det er ikke et fnugg av plastforurensing. Det kaller jeg villmark.

Lite materialistisk

Hun har finansiert turen ved hjelp av snill familie, samt ved å jobbe så mye som mulig.

– Det er slik man gjør det. Man kommer tilbake fra en tur, og så jobber man til man kan dra ut på en ny en. Men dette er nok det største eventyret mitt så langt.

Det å leve mest i friluft gjør at man blir mindre materialistisk og klarer seg med mindre.

– Det andre bruker på en måneds ferie er det jeg bruker på et år.

Bremykt

Hun sier at de må greie seg med det de tar med seg, samt det de klarer å jakte på og fange mens de er der.

– Jeg tok jegerprøven i fjor og har endelig fått råd til mitt eget våpen. Det er det jeg må øve mest på før man skal overleve i villmarka. Man vokser enormt på en slik tur. Det gjelder å kunne klare seg sjøl i naturen.

– Men jeg trenger bare Bremykt. Så lenge jeg har det skal jeg klare meg hele vinteren, ha ha!

Jeg er yngre nå enn da jeg fylte 30

Ikke vanlig hygiene

Ellers skal hun ha med seg minst mulig på turen. Bortsett fra en haug med tørrmat.

– Sjøl om vi skal jakte og fiske er det viktig å ha med seg så mye mat som mulig inn. Spesielt pasta og ris.

Men hun planlegger også å ta med seg litt sjokolade, og kanskje noe slik at man kan ta seg en knert på kalde dager ...

– Ellers skal man ikke ta med seg så mye klær. Da gjelder det å vaske det lille man har med seg, så ofte man kan. Men hygienekravet er nok litt svakere enn heime.

Nordmøringen og romsdalingen

Gutten hun skal bo sammen med i Villmarka er fra Nordmøre og heter Håkon Vang Aas.

– Jeg traff ham da han også gjorde en gåtur gjennom Norge, og vi fant tonen. Ikke minst siden at han har samme holdning som meg når det gjelder dette med å gå på tur i skogen og på fjellet. Det er ikke om å gjøre å stresse av gårde på den og den toppen. Når han føler for det, så stopper han for å fiske og ta det med ro. Der er jeg også. Det er heller ikke noe press om at man skal ha merkeklær eller det nyeste nytt av utstyr av riktig merke.

Minus 40

Hun er ikke redd for kojefeber (brakkesyke).

– Nei, planen er å leve livet, slik som de gamle eventyrerne. Spise det vi fanger og oppleve fri natur. Det blir nok spennende. Og minus 40 har jeg opplevd i Finnmark, så jeg vet hva kulde er.

Foredragsholder

De har også fått sponset ski av Åsnes, utstyr av Härkila og ullklær av Lanullva.

– Avtalen er at vi bruker deres klær når vi blir tatt bilder av og stiller opp på arrangement i forbindelse med turen. Vi skal også holde foredrag og fortelle om turen og våre erfaringer etter at vi kommer heim i juni 2018.

Hun gleder seg, og de som vil kan følge sporadiske oppdateringer på Facebook-siden «Ett år i Canadas villmark.»

– Man sakner alltid familien, og sjøl om vi har nødtelefon må den brukes minst mulig, så det blir lite kontakt. Men dette blir et minne for livet. Og det er mange som sier «Hadde jeg vært ung igjen skulle jeg gjort det samme.» Så da føles det riktig!

Gikk på tur i Lars Monsens fotspor