Men flere av Lindas valg gjennom livet hadde ikke akkurat lagt til rette for at det skulle bli et barn. Hun hadde reist mye, jobbet mye både her og der, vært på flyttefot og ikke landet i livet på en måte som gjorde det naturlig at det skulle komme et barn til verden.

– Ikke før jeg traff Roy fra Peru i Venezuela, forteller Linda og legger til at hun giftet seg med Roy i Peru i 2010. De bosatte seg sammen i Norge, og ønsket var å få barn sammen. Den eneste muligheten var prøverørsbefruktning fordi Linda tidligere hadde operert ut egglederne. Linda og Roy gjennomgikk flere forsøk i Danmark, men lyktes ikke. De bestemte seg da for adopsjon. Da de etter hvert var plassert i adopsjonskø, fikk den prosessen også en bråstopp da forholdet skrantet og de bestemte seg for å skille lag.

Reiste til Spania

Men det var en venninnetur til Spania i 2014 som skulle bli avgjørende. Linda visste at det i Spania er lovlig med eggdonasjon og det ville hun kikke nærmere på som en mulighet. Det er nemlig ikke lovlig i Norge. I Spania er det også mulig og få donert egg helt til man er 51 år og sjøl om man lever alene og ikke er i et parforhold.

– Jeg fikk veldig lyst til å sjekke denne muligheten og oppsøkte en klinikk da jeg var der på feriebesøket. Så vakket dette bare på seg, sier Linda som i dag sitter med gutten Matheo på fanget. Helt spansk i fargene på både hår og øyne.

Lindas alder gjorde at eggdonasjon hadde størst sjanse for å lykkes. Men å få det til å lykkes, skulle vise seg ikke å være bare enkelt. Det ble flere turer til Spania og flere mislykka forsøk på å få egget til å feste seg.

– Jeg ville derfor ikke publisere dette for all verden. Jeg orket ikke alle spørsmålene og all oppmerksomheten som dette ville føre med seg. Derfor var det bare mor og far og noen få nære venninner som visste om svangerskapet med Matheo. De fikk alle munnkurv, sier Linda.

Men svangerskapet med Matheo viste seg å gå fint og Linda mente tida var inne for å fortelle om underet som var på veg.

– Jeg informerte mine nærmeste på jobben. Noen uker seinere skulle jeg informere alle, og like etterpå samme dagen den 3. juli, gikk fostervannet nesten 10 uker for tidlig. Etter en rask tur til sjukehuset, ble det derimot slått fast at det sto bra til med både meg og gutten og legene ville at vi skulle utsette fødselen. Jeg fikk riehemmende medisiner antibiotikatur og ble på sjukehuset, forteller Linda og legger til at hun klarte å forholde seg ganske rolig til det hele og tenkte at legene hadde dette under kontroll og visste hva de gjorde.

– Men så ble det keisersnitt i all hast den 17. juli på grunn av feber hos mamma og dårlig hjerterytme på gutten. Han var 1.695 gram og 43 cm. Så liten var han at han ble tatt bort fra mamma og lagt i kuvøse den første uka. Men Matheo klarte seg fint og ble tatt ut av kuvæsa ganske ofte for å etablere kontakten mellom mor og barn.

Morsglede og lykkefølelse

– Gleden og lykkefølelsen kan ikke beskrives og det ble felt mange tårer. Etter tre uker på sjukehuset, fikk vi endelig reise heim. Jeg håper det vil bli lovlig å gjøre det på denne måten i Norge også etter hvert. Sæddonasjon er lovlig. Da bør det være lovlig med eggdonasjon også, sier Linda og legger til at for henne har det vært en lang og dyr prosess. Et ti år langt svangerskap.

Nå bor mamma og den snart tre måneder gamle babyen i huset som mamma kjøpte på Romsdalshorn da hun kom til Rauma for 12 år siden.

– Jeg utdannet meg i grunnen ganske seint. Først som 31 åring bestemte jeg meg for å ta høgskoleutdanning ved Høgskolen i Molde. Nå har jeg vært 12 år i Rauma, hele tida på Wonderland der jeg trives veldig godt, sier Linda og forteller om et «omflakkende» liv før det. Ho har jobbet i fiskeindustrien, ho har vært servitør og har vært reiseleder for Star Tour både i Tyrkia og på Gran Canaria. Reiselederskolen tok ho på Mallorca.

– Det siste var både lærerikt og kjekt, men det var mye jobb og lite penger, og derfor en jobb jeg ikke kunne fortsette med lenge, sier Linda og supplerer cv-en med at hun har jobbet tre år for DHL på Fornebu og ett år for samme firma i Sverige. Nå tenker hun at hun har landet for godt og blir værende i Rauma. Alternativet er å flytte tilbake til Averøya der hun kommer fra, eller kanskje til Kristiansund som hun har et nært forhold til fra oppveksten.

– Jeg har en fin jobb, trives og jeg har mange venner her, smiler Linda og retter litt på Matheo for å unngå skriking.

– Veldig positivt, svarer Linda når vi spør om hvilke reaksjoner ho har fått etter at Matheo helt overraskende kom til verden. Linda tenkte nok at noen ville mene at ho var for gammel til å bli mor, men slike reaksjoner har ho ikke fått.

– Men det kom nok som et sjokk på de fleste, også på de jeg synger sammen med i Rauma gospelkor. Nå skal han få være med på øvelsene, sier Linda og ser Matheo for seg som en maskot i den sammenheng etter hvert.

– Gospelkor? Du er utmeldt av statskirka?

– Ja, siden jeg var 18 år. Men jeg er opptatt av folk og at folk skal fungere sammen i respekt for hverandre. I koret er det mange fine folk med stort hjerte. Tenk om vi alle kunne ha levd sammen slik på tvers av det vi tror på. Det hadde vært fint også i et globalt perspektiv. Jeg er ikke negativ til noen religion, jeg er opptatt av menneskene og av menneskers positivitet til hverandre og raushet med hverandre.

– Hva tenker du om å være alenemor?

–Det går fint. Jeg har ingen sjølrealisering på gang. Det har jeg lagt bak meg. Men jeg er opptatt av at vi skal ta vare på miljøet rundt oss. Vi må starte med oss sjøl og det er livet til Matheo det handler om. Framtida vår og framtida til våre etterkommere. Vi må tenke nytt og finne alternativ ellers vil det skje en uopprettelig skade, sier Linda og inkluderer Matheo i samtalen. Hun har investert mye i Matheos liv og vil at framtida skal vise at det var verdt det.