Det var hun som koordinerte flyreisen for de 13 raumaværingene som sammen leide et hus vel to mil utenfor Havanna. Egentlig litt i ingenmannsland skal vi tro de fire jentene som har møtt frem i lokalavisa for å fortelle om Cubaferien. En ferie som ble litt annerledes enn det de hadde tenkt seg.

Det er stor gjensynsglede blant de fire, selv om det kun er vel en uke siden de sist så hverandre. Det er tydelig de har mye å snakke om. Brune er de også.

– Ja, vi hadde jo tross alt en fin ferie. Før Irma kom, påpeker Eli Ringen som etter ferien har reflektert mye over hvor godt man har det i Norge. Det er noe Nina Smisethjell og Mette Hagen også har tenkt mye på.

– Vi kunne bare reise derfra. Tenk på dem som måtte bli igjen, sier Nina.

Utmattet

Men alle feriegjestene er slitne og i dårlig form etter turen. Om det er jetlag eller det de har vært igjennom som gjør at de føler seg syke, vet de ikke.

– Jeg er så trøtt og vil egentlig bare sove. Jeg kan enda våkne om natta og lure på om jeg fremdeles er i det lille rommet mitt på Cuba, ler Mette.

Begynnelsen

Men la oss begynne med begynnelsen.

Turen nedover gikk fint og de ble hentet på flyplassen i Havanna og kjørt til sitt feriehus; Casa Rico, som ligger i en liten by kalt Guanabo.

– Det var til sammen syv soverom fordelt over to hus med et svømmebasseng i midten. Vi koste oss veldig der og vår husvert sørget for å handle inn mat til oss, forteller Janne.

De synes Cuba er et fantastisk land, fargerikt og med veldig hyggelige folk.

– Vi hadde jo to fantastiske ferieuker før uværet kom, forteller Eli.

Reisefølget hadde ikke internett i huset og kommuniserte med omverden kun på SMS.

– Det var egentlig veldig deilig. Vi nøt kveldene med quiz, kortspill, musikk og mye prat, sier Mette.

Badestrand

Tirsdagen i uke to i ferien, dro følget til Varadero – en flott område med nydelige badestrender, som mange turister pleier å få med seg.

Der skulle de være i to netter og tre dager, for å nyte strandlivet.

– Men vi skjønte etter hvert at ting var på gang. På onsdag fikk vi en melding fra reisebyrået i Ålesund om at det ville komme en sterk vind. Hun prøvde å få booket vår flyavgang på lørdag, frem til fredag, før vinden kom, men det gikk ikke, forteller Janne.

Følget begynte å bli litt urolig da de på torsdagen så at alle kanadiere som bodde på hotellet, sto klar i resepsjonen for å bli evakuert hjem.

– Hvorfor var det ingen som lurte på hva vi skulle, tenkte vi da. Var det bare kanadierne som skulle reddes, forteller Janne.

Derfor valgt de å reise tilbake til huset rett etter frokosten på torsdagen.

Tilbake til huset

Da de kom tilbake til huset fikk de låne hustelefonen for å ringe den norske ambassaden i Havanna.

– Vi måtte høre hva de tenkte, om vi måtte evakuere eller ikke. Men nei, det syntes de ikke var nødvendig. Men vi fikk iallfall meldt ifra til dem at vi var der, forteller Janne.

De ble beroliget av telefonsamtalen og så også at folk rundt dem i landsbyen heller ikke var nevneverdig nervøs for den meldte orkanen.

– Husverten vår ryddet ikke unna solsengene engang. Han beroliget oss med at det skjer ikke noe her, sier Eli.

Men vinden begynte å øke på, og lørdag ble den bare sterkere og sterkere. Så forsvant strømmen.

Lys fra Rauma Energi

– Den første dagen vi kom, fikk vi, egentlig bare for tull, utdelt en Rauma Energi nøkkelring med lys. Det var Guds lykke. Det var den som ga oss trygghet de neste dagene, ler Mette.

For når lørdagskvelden kom, var det stummende mørkt i huset. Stua med de 13 feriegjestene, var kun opplyst av en liten lommelykt de hadde fått låne av husverten.

– Det var Rauma energi som ga oss det lille ekstra om natta. Jeg husker jeg gikk og satte meg på do, da det blåste som verst lørdagsnatta. Der var det trygt og godt, med Rauma Energis lys. Men vi alle var livredd for å bruke opp batteriene, sier Eli.

– Men var det ikke stearinlys dere kunne bruke?

– Jeg tror ikke det finnes på Cuba. Vi fant det iallfall ikke. På den nærbutikken vi hadde, var vareutvalget minimalt; sprit, cola, vann, bleier og Pringles. Det siste ble det spist litt for mye av, etter hvert som vi fikk lite mat. Det har jeg fått nok av i lang tid fremover, ler Eli.

– Var dere redde?

– Vi var vel preget alle sammen. Vi visste jo ikke hva som var i vente; ville taket fly av, for eksempel, sier Janne.

Men akkurat det hadde gutta faktisk sjekket ut på forhånd.

Alt ble vått

– Roger, Kjell Magne og Thor Petter gikk opp på taket for å sjekke før vinden ble for sterk. Det så greit ut. Huset er nemlig bygget av mur, både tak og vegger, for å tåle en orkan, forteller Janne.

Men det var varmt, 35 grader, fuktig og klamt da airconditionen ikke lenger virket.

– Stua ligger mot sjøen og etter hvert som vinden økte, blåste bildene av veggen og vann og rusk rant inn gjennom dører og vinduer. Mya av det vi hadde ble vått, forteller Mette.

Uling

Huset hadde ikke glass i vinduene, kun gitter og trepaneler, som gjorde sitt til at ulinga fra vinden ble enda sterkere.

– Jeg lå med bomull i øra til slutt. Det ble mye lyder utover natta, ler Mette.

Vinden toppet seg i totida om natta. Alle lå våkne og bare gledet seg til at det skulle bli lyst igjen.

Nattens herjinger

Søndag morgen blåste det ganske mye fremdeles, men alle ville ut for å se på nattas herjinger.

– Megastore trær hadde knekt som fyrstikker rundt huset og det var rusk og rot overalt. Vi ryddet litt opp og siden vi ikke hadde så mye mat, gikk noen av oss på jakt etter en butikk, forteller Nina.

Hun og et par gutter, tok turen og fant til slutt en butikk som var åpen. På butikken hadde de kun noen kjekspakker, som de fikk kjøpt med seg tilbake til huset.

– Men hvorfor hadde dere ikke hamstret litt mat?

– Vi trodde jo ikke det skulle bli så ille. Det var vår husvert som vanligvis handlet for oss. Vi så aldri hvor han handlet hen, sier Janne.

Følget begynte etter hvert å gå tom for mat og derfor ble det innført vann og matrasjonering i feriekolonien.

– Søndagen hadde vi lite igjen og da fant vi ut at vi like godt kunne ta en flaske rom vi hadde, i stedet for kveldsmat. Og så Pringles da, det hadde vi jo fremdeles, ler Eli.

Strømløst

Men det begynte å bli tomt for strøm i mobiler også, og følget skjønte at de ikke kunne sitte i huset lenger.

– Natt til mandag fikk vi kontakt med reisebyrået i Ålesund som kunne opplyse at vår neste mulige flyavgang ville først bli på onsdag. Vi spurte om de kunne finne hotell for oss i Havanna, men etter mange forsøk fikk vi vite at de fleste hotell var stengt på grunn av orkanen, og de som var åpne, var fulle allerede. All strømmen i Cuba var jo gått, men hotellene hadde nødaggregater. Vi begynte å føle oss litt fortvilet, akkurat da, forteller Janne.

Prøve selv

De ble anbefalt av reisebyrået å dra inn til Havanna selv, for å prøve å finne overnattingssted. Det var enklere sagt enn gjort da det heller ikke var enkelt å få tak i drosje. Det var mange stengte veger og også mangel på bensin. Men da det så som svartest ut, klarte husverten å få tak i en taxi. Men de måtte vente i to timer før den kom.

– Der sto vi ferdig pakket i to timer og ventet. Det var nok de tyngste timene under hele oppholdet. Kanskje vi ikke kommer oss herfra, sier Nina.

Kaos

Men taxien kom og de kom seg inn til Havanna. Der rådet det fullstendig kaos, ifølge jentene. Det var mange i samme situasjon og det var ikke mulig å finne ledige rom noe sted.

– Taxisjåføren ville bare bli kvitt oss, men vi kunne ikke gi slipp på han, før vi hadde funnet et hotell vi kunne bo på, forteller Eli, som til slutt satte foten ned.

– Nå drar vi til ambassaden og får de til å hjelpe oss, sa jeg. Vi var sultne, uten strøm i mobilen og ikke husrom. Vi begynte å få litt panikk og så for oss et liv i parken, sier Eli.

Ambassaden tok godt imot dem, de fikk nettilgang og fikk lov til å gå på do. Med dopapir, ikke minst.

– Og tenkt de hadde såpe, ler Mette.

De fikk låne fasttelefonen i foajeen og der ringte de overalt for å prøve å finne husrom.; til reisebyråer i Norge, turistbyråer i Havanna og til slutt Casa Particular, som var et tilbud om å bo hjemme hos folk. Men det siste ville hjelpe lite, da de heller ikke hadde strøm, mat eller vann.

Fem stjernes

– Men plutselig kommer konsulen ut og forteller at et veldig bra hotell akkurat er blitt åpnet igjen etter orkanens herjinger, og spør hvor mange rom vi trenger. Vi roper syv og er fra oss av glede, forteller Janne.

Ambassaden ville prøve å skaffe følget taxi, men i stedet for å vente på det, valgte de spreke romsdalingene å gå. Som de sier, det var bare to kilometer.

– Det var litt av et følge; 13 nordmenn slepende på kofferter på veg mot et femstjerners hotell, gjennom gater med søle, skitt, og nedblåste trær, forteller Nina.

Og vel innenfor tok det ikke lang tid før følget var godt plassert i baren. Hotelloppholdet måtte de betale selv, iallfall i første omgang.

– Vi kunne ha betalt det dobbelte for å få hotell på det tidspunktet, mener Mette.

På det tidspunktet tenkte også noen i reisefølget; aldri mer ut av Romsdalen.

– Har dere fått skrekken?

– Nei, men det kunne fort ha blitt ille. Men vi holdt godt sammen hele tiden, og det var alltid god stemning. Helt utrolig, med så mange mennesker, påpeker Mette.

De kjenner også den frihetsfølelsen det er å kunne reise derfra.

– Skal dere tilbake?

– Nei, jeg tror ikke det. Been there, done that, avslutter Eli.