Hver høst de siste tre åra har Linda Sogge med mann, to sønner og husdyr, måtte evakuere fra heimen sin under fjellet Mannen på grunn av rasfaren. De har opparbeidet seg litt erfaring på akkurat det, og er ganske godt forberedt skulle det skje igjen i år.

– Vi ønsker at Lillemannen snart kunne ha rast slik at vi vet litt mer om omfanget av dette, sier hun.

Hyttekos

Vi sitter i ei hytte som Linda bruker til å trekke seg tilbake på når hun skal kose seg og slappe av. Den leier hun fra nabogården. På hver side av hennes eiendom bor hennes to brødre med familie, som også må evakueres hver gang Mannen blir urolig.

– Det er ikke så ille for oss som bare har oss selv og husdyr å tenke på. Det er verre for dem som har gardsdrift.

Men Linda som hun sier, kan bare fortelle sin historie, og den startet for aller første gang høsten 2014 da hun fikk en overraskende telefon fra politiet.

– Jeg hadde akkurat vaska ned stua og var veldig lite forberedt. De sa vi måtte evakuere og fikk beskjed om å pakke så fort vi kunne. Det var bare å åpne klesskapet og hive noe ned i en koffert.

– Men hadde dere ikke fått noe forvarsel?

– Vi visste jo at faregraden var økt, men tenkte aldri at det skulle gå så langt at vi måtte flytte ut. Det var ganske surrealistisk. Det ble for uvirkelig til at vi ble redd, sier hun.

Søstera til Linda som bor i Isfjorden, hadde laget plass til dem, og de fikk bo der en ukes tid. Men siden de ble forespeilet at evakueringen kunne bli lang, fikk de leid seg et hus på Veblungsnes.

– Da ble det å låne møbler av kjente og kjøpe det vi trengte. Men vi greide oss på et vis, forteller Linda.

– Dette måtte jo ha kostet en del?

– Ja. Vi fikk dekt litt, men ikke alt. Etter sju, åtte uker fikk vi flytte hjem igjen. Like før jul. Det ble en god jul, smiler hun.

Året etter skjedde det igjen.

– Jeg og nabofrua var på martnan da fikk vi telefonen om at vi måtte flytte. Da var det bare å plukke opp ungene og dra og pakke. Da tok vi med mye mindre enn første gang. Vi hadde lært – det er ikke så mye man trenger.

Det var søstera til Linda som ble redningen nok en gang, og evakueringen varte kun i fire dager.

I fjor

Men året etter var Linda og barna på ferie i Polen da telefonen kom. Da rakk de ikke hjem for å pakke engang, og måtte klare seg med det de hadde i kofferten etter ferieturen. Denne gangen drev søstera å pusset opp huset så Linda og familien valgte å låne huset til mora som var bortreist.

– Da hadde kommunen ordna med en campingvogn på Horgheim. Vi flytta aldri inn i den. Den var altfor liten, sier Linda.

Men hun roser kommunens hjelp og i år har de allerede vært i kontakt med familien.

– De har lovet oss at de skal skaffe en campinghytte vi kan bo i, hvis det blir aktuelt, sier Linda.

– Men hvordan er det å leve slik?

– Det er en stressituasjon. Det er sårt å bli «jagd» hjemmefra og det er sårt, når det står på som verst, at folk spøker om vår situasjon. Når du står der og kjøper tannbørster og folk rundt deg spøker med kommentarer som når detter Mannen da? Og det eneste du tenker på er hvor du skal bo og om du har fått med deg alle skolebøkene til ungene. Da ser jeg ikke humoren i det- der og da.

Linda har vokst opp rett under Mannen frem til hun var 7 år.

– Jeg har bodd litt i Isfjorden, Tafjord og i Kristiansund, men det er her røttene er. Så da jeg var 24 år, kjøpte jeg huset jeg bor i nå. Helt aleine faktisk. Mannen min kom etterpå, smiler hun.

– Men hvis du fikk midler til å dekke en flytting, ville du gått med på det?

– Det er vanskelig å si. Etter 22 år på denne idylliske plassen er det her hjertet mitt er.