Kommunegartneren i Rauma Anne Lise Larsen har en ung og glad gjeng til å hjelpe seg med plenklipping og stell av kommunal blomsterprakt gjennom sommeren.
Seks av dem møter vi på den nyklipte plena utenfor sjukeheimen i Isfjorden en varm julidag. Det er lunsjpause og gjengen nyter en halvtimes ro og fred uten duren fra motoriserte klippere.
– Vi har en artig jobb på sånne varme finværsdager. Men det hender at vi har gråvær og regn også, og de dagene er det ikke så trivelig. Men vi skal ikke klage, vi er heldige som får lov til å jobbe utendørs uansett vær. Mange andre vi kjenner har innejobber og misunner oss!, forklarer de unge sommergartnerne.
Studenter
Alle sammen er studenter, men ingen av de vi møter har planer om å gå videre på gartnervegen. Kommunegartneren har riktignok én sommerhjelp som tar sikte på å gjøre gras og blomster til leveveg, men hun er ikke på jobb nå.
Alle de seks på sjukeheimsplena har hatt samme jobben flere år på rad.
– Sommerjobbene hos kommunegartneren er populære. Jeg tror det var rundt 50 som søkte i år, så det er kamp om de jobbene som lyses ut, sier en av dem.
Lønna klager de heller ikke på.
– Jeg er ikke sikker, men jeg tror vi får 122 kroner timen, sier en.
– Neinei, vi får et sted mellom 140 og 150 kroner timen, repliserer den andre.
– Lønna er i hvert fall helt grei for en sommerjobb for folk som ikke har noen utdanning i faget, sier den tredje.
Eritrea
En i arbeidslaget har en helt annen bakgrunn enn de andre. Negasi Kidane er født og oppvokst i Eritrea, men han er kanskje den best faglig kvalifiserte.
– Familien min har vært gartnere, og jeg sjøl jobbet med plenklipping og blomster før jeg reiste fra Eritrea, forteller Negasi.
Nå suger han til seg alt han kan av språk og norsk kultur mens han klipper norsk gras sammen med sine jevnaldrende etnisk norske kollegaer.
– Det inngår som en del av jobben at vi skal hjelpe Negasi litt med språket, får vi forklart.
Negasi sjøl smiler bredt og bekrefter at han stortrives både med arbeidet og det sosiale samværet.
Så er matpausa slutt. Arbeidslaget skal forflytte seg ned til Leiktun barnehage der høgvokst gras skal kuttes ned.
Sigrid Mjelva setter seg på førersetet i Walkeren, den saktegående minitraktoren. Det ser ut til å være en makelig og behagelig jobb.
– Jo da, walkeren er populær, alle vil kjøre den. Men nå er det min tur, gliser Sigrid før hun putrer av gårde med en kommunearbeiders breieste smil.
