I 2007 og 2008 arrangerte RaumaRock unike konsertopplevelser som blandet den gode festivalånden med den flotte naturen vi har i vår kommune. Først deLillos på Litjefjellet og et stort steg videre til Gothminister på Romsdalshorn.

Disse eksotiske grepene gjorde festivalen nasjonalkjent. Deretter ble RaumaRock igjen av interesse nasjonalt med det uvanlige konseptet «Surprise-gig». I år har festivalen hatt gode bookinger og gjort det bra, men RaumaRock har likevel vært anonym nå vi ser på det store bildet. RaumaRock trenger mer av de kreative ideene som gir festivalen mer kraft.

I fjor tok festivalen et stort steg frem med å booke Bryan Adams. Det kostet festivalen penger, men mediedekningen nasjonalt var igjen stor. Det er likevel ikke prislappen på et band festivalen er avhengig av for å skape de unike festival-opplevelsene. En festival som blir arrangert i «kommunen for naturglade mennesker» har mye å benytte seg av for å lokke til seg mer enn sine nærmeste naboer. Vi trenger mer av de spenstige ideene som setter RaumaRock på kartet og igjen overbeviser festival-Norge om at RaumaRock har potensial, og ikke bare drukner i den store mengden av lokale festivaler.

Slik jeg tolker det kan det være at RaumaRock er i en midtlivskrise hvor man ikke greier å bestemme seg for en identitet. Årets trekkplastere er gode band som gir allsangstemningen vi er glade i, men så stopper det der. Bandene på årets plakat er absolutt gode band, men det er grupper som turnerer så ofte i Norge at festivalgjengere trenger mer for å bli overbevist om å komme akkurat til RaumaRock.

Først og fremst trenger festivalen ideinnspill fra lokalbefolkningen til å skape de unike konsertopplevelsene. Hva med en konsert i Vengedalen? Eller akustisk intimkonsert fra utkikksposten på Nesaksla? I år har jeg vært på flere festivaler, blant annet to som har bygget seg en sterk identitet. Slottsfjell med god beliggenhet og det symbolske Slottsfjelltårnet. Og Trænafestivalen som blir arrangert på Husøya langt til havs, hvor de disker opp med unik konsertopplevelse i en fjellgrotte. Ledelsen for Trænafestivalen sier sjøl at de ikke gjør forsøk på å ha de største navnene, men jobber heller mot å være eksotisk. Det har gjort festivalen verdenskjent.

Det er festivaler som disse RaumaRock burde møte og få inspirasjon fra, for så å komme tilbake for å skape sin egen sterke identitet. Flere festivaler går konkurs etter å ha mistet sitt publikum. Samme helg som RaumaRock gikk av stabelen, gikk Sjonafestivalen i Nordland på en smell. På det meste var det over 3000 festivaldeltakere på sletta i Sjona, men i år kom det bare i underkant av 800 over to dager.

Generasjonsskiftet for festivaler nås fort, og det er viktig å gjøre seg attraktiv for de nye generasjonene som går inn i festivallivet. Det er der det er viktig for en lokal festival som RaumaRock å holde seg oppdatert i tiden, men samtidig beholde identiteten.«Vinneren er et godt eksempel på en norsk konsertarrangør som tenker fremover, henter inspirasjon fra andre og som gladelig deler sine gode erfaringer med arrangørkollegaer», var konklusjonen fra Norsk Rockeforbund om RaumaRock da de ble årets arrangør i 2009.

Akkurat dette tror jeg på. For hver bidige festival på Østlandet jeg har vært på møtte jeg tidligere festivalsjef Frode Nakken sammen med resten av festival-Norge. Mingling som førte til inspirasjon og viktig kontaktnettverk, som igjen førte til fremgang for RaumaRock. Så Dag Inge Lindebakk eller Tonje Dahle Hovde, da sees vi på bransjefesten by:Larm i Oslo neste år?