Jeg trodde vi hadde lagt gullegget i skolesamenheng. Jeg sier vi, fordi vi alle på Vågstranda ønsker å være vågstrandinger.

I god tid før jul i fjor, da Johannes innkalte til møte om bygdas framtid. Han, i likhet med mange, mange andre, hadde sett seg lei av alle ødeleggende truslene om nedleggelse av skole, flytting av barn helt ned i 6-årsalderen til en skole i Måndalen. Ikke noe galt sagt om Måndalen. Men Måndalen er ikke Vågstranda. Og det er Vågstranda vi ønsker å redde fra en døende passivitet. Vi ønsker oss en levende bygd der folk flytter til, ikke fra. Og mest av alt; gi barna våre en trygg oppvekst i en nærtliggende skole. Et rungende ja fra bygda ga håp.

Stein ble lagt på stein. All lokal kompetanse tok tak. Plutselig hadde vi ei læreplan det luktet svidd av. Kunnskapsløftet kombinert med et nytt fag tuftet på det som skjer i nærmiljøet. Vi skulle skape en naturskole med sterkt faglig innhold - en skole som definitivt ikke måtte forveksles med en «ut på tur, aldri sur»-skole. På toppen av det hele en skole med navn og innhold i tråd med Raumas visjon. Vi ønsket i tillegg å være både raus, ekte og samarbeidsvillig. Hele tiden ble det spilt med åpne kort. Hundrevis, nei tusenvis av dugnadstimer ble lagt ned. Søknad ble sendt.

Ekstra gledelig var det å se at lokale poltikere så ut til favne om initiativet vårt. Politiske vedtak gikk hele tiden vår veg. Vi skulle behandles på lik linje med Innfjorden. Bygningsmassen, som innbyggerne på Vågstranda har lagt ned tusenvis av dugnadstimer på, kunne vi få ta over, mot en kompensasjon, sjølsagt.

Så en maidag, fredens og frihetens måned, slo bomben ned. Raumas Naturskule, Vågstranda SA, var ikke lenger ønskelig. Hvorfor ikke? Mange er det som fortsatt undrer seg på hvorfor?! Hvorfor denne dramatiske kuvendingen? Hadde vi gjort noe galt? Et fire timer langt opphold i Raumas nest øverste politiske organ sist tirsdag ga svar, men bare delvis.

Mine illusjoner om rettferdighet fikk seg en skikkelig trøkk denne tirsdagen. Profilskolen, eller friskolen som «fagfolkene» ynder å kalle den, ble stanset fordi også Måndalen hadde startet tilsvarende arbeid.

I møtet fikk privatskolen sin dom. Friskoler ble av enkelte politikere karakterisert som en ødeleggende styggedom. Jeg går ut fra at all negativiteten har sin bakgrunn i et prinsipielt syn. Men av og til må kanskje også prinsippet vike for fornuften, for ikke si rettferdigheten. I alle fall når man i fullt alvor fortsatt snakker om en samlende 1-10-skole for Sørsida - i Måndalen.

Med respekt å melde; det toget gikk vel for flere år siden. Jeg har tross alt fått med meg at Innfjorden har fått friskole og at politikerne i plansammenhang har flyttet ungdomsskolen fra Måndalen til Åndalsnes. Flertallspolitikken rundt den offentlige skolen i Rauma har sørget for en splitting, ikke bare på Sørsida, men også innad i bygdene. Noen foreldre i Innfjorden vil ha sine barn til ungdomsskolen på Åndalsnes, ikke til Måndalen. Foreldre på Vågstranda har, på grunn av usikkerhet knyttet til skolen i egen bygd, latt sine barn starte utdanningskarrieren på Vike i nabokommunen. Samlende? Neppe!

«Vi må gjenvinne kontrollen over raumaskolen», var flertallspolitikernes motto på formannskapsmøtet. Og jeg som trodde Rauma Naturskole skulle være en del av Raumas læringsmiljø, et viktig et til og med. I forslag til avtale med kommunen er det tross alt lagt opp til et nært samarbeid mellom kommune og naturskole, med fullt innsyn og muligheter til både kontroll og eventuell kritikk. Utøves den muligheten til kontroll i Innfjorden i dag? Også de har lagt opp til det.

Innstillinga fra 6 av 9 i formannskapet kan ikke mistolkes. De vil avgi en negativ innstilling overfor Utdanningsdirektoratet til søknaden fra Rauma Naturskole, Vågstranda. Negativ til faglig innhold? Lite trolig. I så fall slakter de også den offentlige skolens innhold. Negativ til at etablering av skolen, som de først ga sin tilslutning til, vil gjøre at de mister kontrollen over den offentlige skolen? Kanskje. Eller viderefører rådmannen sitt budskap fra saksintimasjon til formannskapet:

«Rauma kan ikke fortsette å se på at ønska strukturendringer i den offentlige grunnskolen torpederes av muligheten til å etablere private grunnskoler etter privatskoleloven. Rauma bør ta opp denne utfordringa med sentral(e) myndigheter samt skifte standpunkt/strategi lokalt og framover ha en negativ holdning til både å selge kommunale skolebygg til privatskoler samt å gi negativ uttale til etablering av ytterligere privatskoler i Rauma». Endre Norsk Lov og fjerne det som til nå har vært en mulighet eller til og med en folkerett med andre ord.

Jeg vandret litt mellom «drepte og tapte» illusjoner da jeg tok tastaturet fatt etter tirsdagens formannskapsmøte. Synet mitt er bedratt. Jeg trodde på rettferdighet overfor innbyggerne i ei bygd som er frarøvet en del muligheter de siste årene. Men et tomt industribygg, pengekrevende bom til resten av Rauma og en langtidsplan med nedlegging av skole står fortsatt som et ødeleggende moment for utvikling av bygda.

Men så er det dette med håpet, da - håpet om rettferdighet til slutt. Kommunestyret er mitt første håp i så henseende. Oppfordringen min til de folkevalgte er: Sett dere inn i læreplanen for Rauma Naturskule, Vågstranda. Lytt til styret om skolens planer for hvordan de ser på muligheten for å skape et godt og trygt læringsmiljø. Så feil kan vi da ikke ha tatt.

Som folkevalgt plikter man å sette seg godt inn i saker før de vedtas. I formannskapet hadde jeg følelsen av at det var forutinntatthet og prinsipielle syn som ledet an i debatten.

Jeg tror heller ikke at kontrollen over raumaskolen gjenvinnes ved å bruke pisken - predike ordtaket om at den som ikke vil, den skal.

At kommunen sliter økonomisk, skjønner vi. Men vi er ikke helt online når ordføreren preker om at når situasjonen er som den er, må alle gi sitt bidrag til besparelser. Hvem er alle? Alle unntatt noen?

Om illusjoner tas livet av, nekter vi å legge oss ned for å dø. Under folkeavstemmingen knyttet til kommunereformen, ville et overveldende flertall ha framtidas kommune som i dag. Skuff oss ikke. Vi forlanger ikke prangende brosteinbelagte plazaer eller skarpe fortauskanter, vi forlanger ikke spir eller andre himmelretta anretninger. Vi ber ikke om titalls millioner. Vi ber om å få beholde det som vi til nå har betraktet som vårt - vår identitet, vår rett til å skape ei god framtid, ta del i samfunnsutviklingen.

Uten skole og barnehage, selve sjela i et lokalsamfunn, vil vi forvitre og dø. Men det er på en alt for sterk kollisjonskurs med Vågstrandas illusjoner. Vi vil stå på – til vi dør. Vi nekter å legge bort troen om at et sted der ute er det noen som tror på muligheter i stedet for ødeleggende nedleggelser, noen som har troen på velvilje, ikke motvilje.

Øystein Talberg,

en av dem.