Noen refleksjoner etter møtet i regi av NFU tirsdag 14.04.

Tirsdag den 14.04.15 leste jeg i Åndalsnes avis et leserinnlegg av Arne Steffen Lillehagen angående voksenopplæring. Saken er etter min mening spesielt interessant fordi den setter søkelys på et tema som virker mer aktuelt enn før de blåblå tok makta: sammenkoblingen mellom ressurssvake personer og innsparinger.

Gjennom årene har jeg lært at mange ting som virker veldig fornuftige ved første øyekast, kan vise seg å ikke være det. Vitsen med demokrati ligger akkurat der: vi utveksler meninger for å komme frem til den beste løsningen.

Etter det nevnte møtet begynte jeg å resonnere litt. I innlegget leste jeg at det har vært stor oppmerksomhet knyttet til prosessen og innholdet vedrørende noe mer bruk av hjemmebasert omsorg (=botjenesten) og dertil noe mindre for voksenopplæringen. Videre kunne man lese at oppmerksomheten skyldes den naturlige bekymringen som flere av oss føler for endringer og nye tanker. Med andre ord det hele handler mer om kommunikasjon og forståelse og tempo for endring enn om endringen i seg selv. Skal vi ikke ta i betraktning hva forandringen innebærer for de berørte og om hvorfor den i det hele tatt skal skje?

Hva består endringen i? For de mest berørte at 15 elever ved Rauma Voksenopplæring mister hele skoletilbudet sitt til neste år. Tallet er hentet fra NFU sin møteinnkalling til lokale politikere i ÅA 14.04. Kan vi kalle dette noe mindre tilbud? Flere av disse elevene hadde opptil 9 timer i uka, som inneholdt opplæring i lesing, skriving, digitale ferdigheter, kommunikasjon, motoriske ferdigheter blant annet. Det er ferdigheter elevene ifølge opplæringsloven paragraf 4A2 har rett til opplæring i.

Er det så rart at de og menneskene rundt dem blir bekymret? Pengene skal overføres til botjenesten. De skal gi et like godt tilbud. Reaksjonene som jeg ble vitne til under selve møtet, tyder på at mange mener at tilbudet ikke er særlig tilfredsstillende.

Videre kan man lese i innlegget at det har vært tvil om denne gruppa fikk et tilfredsstillende tilbud ut over den tjenesten «en dedikert og dyktig spesialundervisning har gitt». Betyr det at botilbudet ikke har vært tilfredsstillende, mens voksenopplæringa her vært det? Kan vi ikke stå i fare for å legge ned en velfungerende tjeneste som brukere og verger uttrykker tilfredshet med, for å overføre midler og oppgaver til en tjeneste som skal ivareta enda flere oppgaver og tjeneste enn de allerede er pålagt?

Og hva med de som ikke er tilknyttet botjenesten? Du trenger ikke være tilknyttet botjenesten for å ha krav på spesialundervisning gjennom voksenopplæringen.

Lillehagen skriver at rådmannen foreslår å overføre 400 000 fra Voksenopplæringa til hjemmebasert omsorg hvor tjenesteområde botjenesten er organisert. Er det egentlig 400.000 vi snakker om, eller flere kroner? Det dreier seg om 400 000 det første året, ut 2015, og deretter 900 000 i året til og med 2018, se Økonomiplan for 2015-2018 side 31.

I innlegget kunne det i tillegg refereres til paragraf 4A2 om spesialundervisning for voksne. Det var korrekt å komme med sitater tilknyttet elevenes rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter som defineres som motorisk trening, grunnleggende kommunikasjonsferdigheter, grunnleggende lese- og skriveferdigheter og ADL-trening. Denne paragrafen er hentet fra Opplæringsloven. Opplæringsloven omhandler skolen. Den omhandler ikke det som skjer i hjemmet. Dvs for mange i denne gruppa gjennom botjenesten. Dette betyr i praksis: Hvis elevene mister skoletilbudet der de får opplæring og vedlikehold i grunnleggende ferdigheter, faller denne rettigheten bort. Det er ikke slik at Opplæringsloven også omfatter det som skjer gjennom botjenesten. De har andre lover og regler, men disse omfatter ikke den samme rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter som opplæringsloven gjør. Dersom botjenesten greier å lage et tilfredsstillende tilbud om opplæring i grunnleggende ferdigheter, og jeg kan konstatere at de pårørende virket veldig skeptiske til dette, vil dette tilbudet kunne fjernes ganske lett med et pennestrøk dersom kommunen på et eller annet tidspunkt skulle finne det nødvendig å kutte i midlene til botjenesten. Opplæringen i grunnleggende ferdigheter er jo ikke lovpålagt i botjenesten. Det som ikke er lovpålagt fjernes først.

Dette betyr at når opplæring i grunnleggende ferdigheter skjer i hjemmet, istedenfor i skolen, blir dette et slags overskuddsfenomen mer enn en lovfestet rett. Noe vi driver med når alt det som faktisk er lovpålagt er dekket. For eksempel det som vedrører pleie, mat, atferdsregulerende tiltak osv.

«Er det da så rart at brukere og pårørende kan føle uro når en tjeneste endrer noe av sin innretning...?» sitat Lillehagen. Voksenopplæring og botjeneste er ikke en tjeneste. Det er to ulike tjenester med ulike lovverk, ulike arbeidsområder og ulik fagkompetanse.

Videre i innlegget kunne jeg lese i tillegg at omtalte tjenestegruppe får et mer helhetlig døgntilbud og at kommunen kanskje bruker flere ressurser enn de 400 000 (som egentlig er langt mer) på omskolering osv. Det kan godt være stor sannsynlighet for det. Grunnleggende ferdigheter er noe man trenger på døgnbasis. Man trenger ikke trening i disse hele dagen, men man trenger å beherske dem hele dagen. Treningen de trenger for å fungere så godt de kan får de på skolen. Så bruker de disse ferdighetene etter beste evne resten av døgnet.

Et annet tema i innlegget var å sammenligne vår kommune med andre kommuner der mye er sammenlignbart, og at det er viktig å lytte til deres erfaringer. Det er viktig å lytte og se på andre løsninger, ja, men dette kan gjøres så lenge vi vet at vi gir et tilfredsstillende tilbud. Hvis innsparingstiltakene fører til en dårligere hverdag, eller et mer begrenset tilbud, må man være stolt av tilbudet vår kommune er i stand til å tilby. Kanskje burde de andre kommunene komme hit og observere i hvilken grad Rauma kommune har vært i stand til å utøve det som er lovpålagt. Det var ikke vanskelig å observere at de pårørende var redde at forandringene kan frata de femten menneskene, deres lovmessige rett til å få den opplæring de har krav på for å bli den beste utgaven av seg selv.

Så hva kan vi si om disse endringene. Hvorfor skjer de. Er det brukere og deres pårørende som ønsker det? Jeg konstaterer at svaret er Nei.

Her snakker vi om dramatiske nedskjæringer i budsjettet for spesialpedagogikk på voksenopplæringa: hele 75 prosent. Det var ikke vanskelig å føle at mange personer ble forundret da de fikk vite at nedskjæringen ble vedtatt før den såkalte gjennomgangen av voksenopplæringa fant sted. Det gikk også fram på møtet at verger og elever ikke hadde fått mulighet til å uttale seg om behov og ønsker. De har rett til å bli hørt i prosessen.

Nestleder i NFU gikk så langt at han antydet at det hele ikke virket troverdig. Når vi snakker om mennesker som har vanskelig for å forsvare seg selv, må man bevege seg veldig sakte i svingene. Loven viser en vei som skal følges, den veien har blitt planlagt av erfarne personer som vet mer enn de fleste hva som tilbudet bør og må inneholde.

Jeg vil avslutte med å minne om det nestlederen for NFU sa: den individuelle taper i forhold til gruppen. Vi kan forestille oss hvor vanskelig må det være å tape et tilbud når man ikke en gang er involvert i prosessen. Vi fra SV håper at kommunen vurderer om vi virkelig er i stand til å gi de omtalte menneskene det tilbudet de har rett på, ifølge Opplæringsloven. Opplysningene jeg fikk servert på møte tyder på at det ikke er tilfellet.

Marco Scarfí, Rauma SV