Påska er over. De aller viktigste dagene i kirkeåret er over for 2018. Vi har lagt bak oss palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag. Dager som er store navn i folks bevissthet, men som for de aller fleste mest assosieres med hytteliv, fine soldager og nydelige skiløyper. Om vi tar med god mat og god vin i tillegg, så er påskedrømmen komplett.
Spør en ungdomsskoleelev om hvorfor vi feirer påske. Spør mange av oss vokse for den del. Hva er det skjærtorsdag og langfredag forteller oss og hva skjedde egentlig 1. påskedag ifølge Bibelen?
Den religiøse delen av påske har blitt borte for svært mange. Er det skolen som svikter og ikke gir de unge den bibelhistoriske basiskunnskapen? Er det vi foreldre som på velferdens alter har ofret både kunnskapen og respekten for at det er kirka som har gitt oss fridagene til å nyte sol og skiløyper? Eller er det kirka sjøl og prestene i Den norske kirke som har sviktet og har skyld i at Jesus har blitt glemt? Vi har i alle fall blitt et mer og mer sekularisert folk, vårt liv og vår tro har blitt privatisert og vi søker i mindre og mindre grad fellesskapet og solidariteten gjennom Guds ord.
I fjor var 372.000 mennesker deltakere på gudstjenester i Møre bispedømme. En nedgang fra året før på fire prosent. Tilbakegangen på søndagsgudstjenesten er på seks prosent. – Jeg vet ikke hva nedgangen skyldes, sier biskop Ingeborg Midttømme i et intervju i Sunnmørsposten like før påske. Men hun forteller også at tallet på prestestillinger har gått ned for å spare penger. Helger og høgtider er under press og biskopen sier at det er i vårt bispedømme at kirkene står mest tomme.
Også kirka er i en krevende konkurransesituasjon. Det er fotball, det er ski og det er fjell. Og det er en rekke andre aktiviteter som legger stort beslag på familiene. Kirka må ta grep og det innrømmer også biskopen.
I Rauma ble det denne gangen tatt et grep i påska. 1. Påskedag ble det arrangert en «samlegudstjeneste» for hele kommunen i Grytten kirke. Om det var en suksess? Det var i alle fall et forsøk på å skape en ny arena og en ny attraksjon som skulle gjøre «døren høy og porten vid».
Men det må mer medisin til om kirka skal vinne tilbake forståelsen og respekten for hva påska står for og hvorfor vi faktisk har påskeferie i vår kultur. Privatiseringssamfunnet truer nå snart fra alle kanter. Snart oppstår det kanskje et marked for private prester som kommer heim til oss rundt vårt eget sofabord.
Fellesskap og noe felles og samles om er viktig for hele samfunnet og for den kulturen vårt demokrati er tuftet på. Ei folkekirke uten folk vil ikke overleve.